Regissør Susanna White har, foruten én tidligere langfilm, jobbet mest med tv-produksjon. Kanskje er dette noe av grunnen til at tempoet og spenningskurven i ”Our kind of traitor” ikke mye er til å ta og føle på.

Filmen er basert på en av mange John le Carré-historier om spionasje, mafiavirksomhet og politisk grums hvor man skal lure mye på hvem som lurer hvem, og så videre. ”Tinker, Tailor, Soldier, Spy” er en liknende men bedre film som plopper opp i hodene våre mens vi overværer denne thrilleren.

Det hele starter når et gift par vikles inn i en farlig hevnsak hvor de selv er helt uskyldige. Ewan McGregor og Naomie Harris er det litt haltende paret som forsøker finne tilbake til romansen i forholdet på Marocco-ferie når han, Peter, blir valgt ut og bedt til å overlevere en minnepinne til den britiske stat.

Stellan Skarsgård er mannen som trenger Peters hjelp, en erfaren tjener av den russiske mafiaen hvis familie og han selv nå er møkka lei og bare vil ut av jævelskapen. Peter og denne Dima blir raskt knyttet til hverandre og etter hvert helt avhengig av samarbeidet for å redde seg selv og sine familier.

Skarsgård passer glimrende som russiske Dima, men McGregor og Harris er kjedelige i sine dessuten flatt skrevne roller. Man har forøvrig litt vanskelig for å kjøpe premisset her i starten, at dette paret så lett og lite motvillig går med på denne reisen av farlig spill hit og dit, det føles litt for lettvint og enkelt. En haug med bikarakterer krydrer dog galleriet godt og tilfører en god bredde av mennesker og grupperinger som passer bra i en slik konspirasjonsliknende thriller.

Som en type film vi har sett svært mange ganger tidligere, føles ”Our kind of Traitor” litt flat, småkjedelig og antispennende. Man klarer ikke å engasjere seg aldeles i skjebnen til Dima og hans familie, selv om det også er flere barn med i bildet. Dima selv er skrevet og spilt av Skarsgård som en litt for klisjéaktig mafioso, og vi føler aldri direkte synd på ham, derav det flate engasjementet.

Når heller ikke Peter og kona Gail er voldsomt interessante så blir det bare så som så dette her. Manus føles tidvis dvaskt og lite overraskende, mens det nevnte tempoet aldri får oss til å sitte i sitrende spenning. Bruk av diverse kule og vakre locations hever det visuelle godt opp som en litt Bond-aktig film. Helhetlig blir dette derfor helt grei film, som en litt mild og ufarlig spenningsthriller.