Lewis Carrolls oppfølger ”Alice igjennom speilet” er delvis grunnlag for denne oppfølgerfilmen til Tim Burtons ”Alice i Eventyrland” fra 2010. Denne gang er det James Bobin som står for regien, en kar som har gjort mye tv, samt de to nyeste Muppets-filmene.

Fjolling og lek er derfor noe denne karen kan, og også hans siste film bærer en viss god grad av lek og moro. De fleste store karakterer gjentar sine roller her.

Johnny Depp er igjen den galne hattemakeren som denne gang virkelig blir gal og deppa da han innser at familien hans kanskje kan være i live, men ikke klarer å finne dem. Helena Bonham Carter som den røde sure dronninga stjeler mye bra av showet og føles som filmens kanskje morsomste og minneverdige karakter. Sacha Baron Cohen er nytt tilskudd som selveste ’Tiden’ som lever i en klokkefylt verden hvor Alice en dag kommer på besøk.

I det hele tatt, dette er riv ruskende gal og vill barnelitteratur også denne gang. Carrolls lek med barnlig uskyldighet, blandet med gryende voksende alvor, kommer dog for så vidt godt til syne når Alice som den godhjerta jenta hun er, forsøker å få stoppet tiden, skru den tilbake for å hindre at Hattemakerens familie dør i fortiden.

Mia Wasikowska føles også ganske god og uttrykksfull i all sin bekymring, og sammen med Carter er de blant filmens bedre gjensyn og styrker. Stakkars Mia må likevel ha hatt harde dager på jobb med å spille så mye til tomme grønnskjermer!

En annen ting som føles bra er produksjonsdesign, kostymer og mye av det visuelle. ”Alice through the looking glass” er nemlig egentlig et CGI-mareritt av en dataanimert film, men oppi alt det glorete er det også mye pent, heldigvis. Ellers blir dette altså temmelig kunstige saker, på godt og vondt. Som historie er denne filmen mer uforutsigbar siden vi ikke kjenner denne like godt som førstehistorien, og det er derfor rimelig underholdende å følge utviklingen.

Likevel blir det noe både masete, smått hysterisk og repeterende over mange av karakterene her som ikke føles så kult. Humoren er også så som så, svært variert, mens enkelte småkarakterer som dyrene og de to tykke tvillingene Tweedledee og Tweedledum egentlig bare er plagsomme og umorsomme.

Anne Hathaway som den hvite dronningen er bare…eh, ja… sykt plagsom og teit der hun gestikulerer seg rundt og ikke er til hjelp til noe. Hun skal dessuten vise seg å være mye av grunnen til all galskapen og surheten i Eventyrlandet. Hadde jeg vært Alice hadde jeg klabbet til henne!

Til slutt sitter man og smaker på dette eventyret med ettersmak av noe kjapt, umotiverende og kjedelig, selv om det altså er greit nok så lenge det pågår. Innslag av morsomheter, stilig visuelt uttrykk og kostymer, løfter underholdningsverdien noe heldigvis. Ikke at Tim Burtons førstefilm hadde en særlig mer medrivende historie akkurat, men det spørs om jeg ikke heller ville hatt ham i registolen også denne gang likevel. Ironisk nok er det mangel på magi, troverdig narrativ utvikling og gang som berøver denne filmen fra å bli trollbindende magisk.