Den unge fotografen Thun og hans kjæreste Jane oppdager mystiske skygger og ansikter i bildene sine etter å ha stukket fra et ulykkessted. Paret kjørte på en kvinne, men kjører i fra stedet i panikk. I ukene etter oppdager de det som kan se ut som ”spøkelser” og rare lysglimt på fremkalte bilder. Etter hvert begynner vennegjengen til Thun å ta selvmord, mens han selv får mer og mer vondt i nakken og kroppen. Hva er det som plager dem? Er det et spøkelse som har kommet etter dem for å ta hevn?

Den asiatiske skrekkbølgen

Denne lille thailandske filmen føyer seg pent inn i rekken veldig mange asiatiske grøssere hvor langhåra skumle jenter kommer krypende mot sine ofre. Mange av disse originale filmene har fått sine mer eller mindre dvaske amerikanske oppfølgere, som ”The Ring”, ”Forbannelsen” og også denne ”Shutter”, for å nevne noen.

Som film fra 2004 oppleves allerede ”Shutter” litt gammeldags. Ikke fordi den er 12 år gammel, men mest fordi vi i ettertid har sett så mye av denne filmens skremselstaktikk og grep i nyere skrekkfilm. Den blir slik rimelig lett å lese, som når ting ikke dukker opp, eller når man vet det skal komme et støkk i neste bilde. Likevel har filmen flere ekle og creepy scener som vil få særlig skrekkfilmuvante til å grøsse på ryggen.

La oss starte med prinsippet i denne filmen. Det er strengt tatt rimelig latterlig, nemlig at spøkelser kan skimtes i bilder tatt av diverse fotoapparat. Det er definitivt noe småekkelt ved dette, men tar man på seg realismebrillene så faller det fort i grus selvsagt. Allerede fra start av betyr dette dog at et publikum vil være godt delt i hvordan de ser på denne filmen.

Det gledelige med ”Shutter”, foruten enkelte ekle scener, er at den som historie vokser i både følelsesmessig tilknytning mellom oss og karakterene, samt i sin triste og tragiske handling. Så, om man ikke nødvendigvis klarer bli så gira på utgangspunktet i historien, ja så blir særlig filmens siste del både vond og trist og overvære uansett.

Så kommer det sorte håret…

Thun og kjæresten Jane oppsøker både fotofremkalleren og forhører seg hos et bladmagasin som selv innrømmer å manipulere bilder til ”spøkelsesbilder”, bare for å selge bladene sine. Likevel er det en konkret type bilder som de ikke helt klarer å forstå, nemlig polaroidbilder. Her tar man jo bare bilder og bildene kommer ut og er ferdige på sekunder. Hvordan forklare spøkelsene på slike type bilder?

Thun og Jane begynner etter hvert å undersøke saken videre, oppsøker sentrale steder fra fotografiene, alt for å forsøke å koble stedene til hendelser og eventuelle avdøde personer. Hemmeligheten om hvem som plager dem og vennene skal vise seg å være langt mer personlig enn de først trodde!

Det tar ikke lange tiden før den skyldige åpenbarer seg, selvsagt tradisjonen tro som en likbleik jente, med langt sort hår, sakte krypende frem, opp og ned fra ulike steder. Mye er sett før som sagt, mens andre scener er langt mer oppfinnsomme og ekle. Det blir eksempelvis ekstra creepy når jenta kommer etter deg nedover en stige, eller når man ser på polaroidkameraene at hun står rett bak deg!


Skummel vs. irriterende

Dem av oss som er realister og logikere vil, som nevnt innledningsvis, ha større vanskeligheter med å rives med av en historie som dette. Er man iblant disse, vil noe av dette trolig gjøre at man blir mer irritert på den hevngjerrige og innpåslitne kjerringa, mer enn redd. Hvorfor plager hun folk slik? Og hvordan kan det ha seg at hun noen ganger kan sees live, mens andre ganger kun på fotografier?! Selvsagt bør man kanskje ikke lete for mye etter slike logiske brister, og mot slutten får historien en tyngre, bedre og mer gripende klang når vi får svaret på hvorfor jenta er hevnlysten.

Følelsen av paranoia blir dessuten mer og mer overhengende utover i filmen, særlig når Thun sliter mer og mer med tilværelsen, og vi får vondt av ham og det han gjennomgår.

Når så kortene etter hvert faller mer på plass, får vi servert denne triste, alvorlig og dystre bakgrunnen for hele greia, og den gjør både inntrykk og legger et ekstra kvalitetstrykk inn i karakterenes relasjoner og historie som er lett å like.

At både Jane og særlig Thun bærer tunge byrder på sine skuldre (bokstavlig talt) skal vi til slutt få se, og som skrekkfilm funker ”Shutter” helt greit også i dag. I lys av haugen med filmer som har kommet siden 2004, så bleikner også denne filmen litt, mye altså grunnet godt oppbrukte filmatiske skrekkgrep.

”Shutter” er dog i rettferdighetens navn god på å variere måten spøkelset opptrer på, og både plutselige øredøvende skremmegrep gjøres sammen med mer rolige og uventede. Det er videre vanskelig å sette karakter på en film som dette, den er nemlig alt for avhengig av øynene som ser den.