TV-personligheten Lee Gates er Wall Street-pengeguru som igjennom sitt tv-show gir råd til publikum om aksjehandel. En dag tar familiefaren Kyle seg inn i tv-studio og tar Lee som gissel. Kyle har tapt alle pengene sine etter å ha fulgt tipsene til Gates og har derfor en høne og plukke med ham og folkene som driver programmet!

I regi av Jodie Foster står George Clooney og Julia Roberts i hovedrollene som henholdsvis programleder Gates og regiansvarlig produsent Patty Fenn. Den bitre og forvirra Kyle spilles godt av Jack O’Connell. Clooney og Roberts tilfører også stødig og godt skuespill i roller som er på skjermen nesten i hvert eneste bilde.

Selve handlingen starter bra med en stigende spenning rundt at noe skal skje, vi vet bare ikke hva. Møtet vårt med programleder Lee Gates er varierende i empati og smaklig personlighet. Det er nemlig svært amerikansk det som utfolder seg i og rundt dette tv-programmet og produksjonen. Når så Kyle går til angrep med pistol og bombevest, er det i starten både skremmende og heftig som thriller dette her.

Likevel tar det interessant nok ikke lange tiden før våre empatiske sider snur om, beveger seg fra å synes synd på Clooneys karakter, til å heller føle mer med Kyle. Lee Gates representerer nemlig mye usmaklig, både som glatt tv-programleder og ikke minst som kald og kynisk aksjespekulant.

Kyle på sin side er et ansikt for alle enkeltmennesker som har tapt penger, hverdag og til og med livet sitt i Gates råd og tips. Det er som den lille mannen i gata, mot de store markedskreftene.

Så blir publikums ståsted mer vinglete igjen, mye fordi Kyle er så ustabil og etter hvert temmelig irriterende og dum. Kanskje er også dette mye av poenget med historien; hvem heier man med, hvem vil man skal ”vinne”?

Det er utvilsomt interessante menneskelige psykiske og mentale mekanismer og samhandlinger Foster tar opp med ”Money Monster”. Det er både enkelt å bli engasjert av flere ting her, samtidig som det også er noe dørgende kjedelig, tørt og uinteressant over aksjespekulasjon, pengeinvestering og andres brød eller død rundt dette. Filmen blir slik veldig varierende som spennende og fengende.

Filmatisk er den også veldig enkel og rett frem kommersielt gjort. Det er få overraskelser her, mens selve ”bomben” (i dobbel forstand) mister kruttet og effekten ved at man tar brodden av dette spenningselementet lenge før slutten. Var dette et så lurt grep da? Innslag av malplassert humor og en irriterende sidekick innen tv-produksjonen trekker også ned.

”Money Monster” er som historie egentlig mest interessant som observasjon over menneskelig oppførsel, psykologi, og mentale tilstander i ulike sammenhenger.

Under press, stress, nedgang og oppgang viser vi mennesker oss fra våre beste og verste sider, noe som gir filmen et godt underholdningspreg. En av filmens beste scener er eksempelvis når Clooney ”angriper” Kyle tilbake ved å vise til at han selv ikke nødvendigvis har et bedre liv selv om han er kjent programleder og har mer penger. Som spennende thriller blir dette dog aldri direkte neglebitende, i sin tross alt for tradisjonelle og lite overraskende form og stil.