Vi er i København på 70-tallet hvor et akademikerpar i Erik og Anna bestemmer seg for å gjøre hans barndomshjem til et bokollektiv. Paret vil prøve noe nytt, og tanken om et skikkelig felleskap med andre mennesker, samt deres datter Freja, er forlokkende og spennende. Den ny tilværelsen byr dog på utfordringer de kanskje ikke så komme…

Thomas Vinterberg står bak knallfilmen ”Jakten” fra 2012, samt blant andre ”Festen” fra 1998. Og det er nettopp sistnevnte film man fort tenker tilbake på når man overværer gangen i dette kollektivet. Også svenske ”Tilsammans” er en film man ikke kommer bort i fra, og lik denne filmen starter også ”Kollektivet” både friskt, småmorsomt og vittig varierende.

Det går fort fremover mens Erik og Anna inviterer venner og ukjente til å bo sammen med seg i det store villahuset. Settingen lagt til 70-tallet føles herlig nostalgisk, både i ute- og innescener. Det er noe veldig sjarmerende, både med tidsepoken og over det å slippe å se dagens elektroniske hverdag. Tanken om kollektivet og fellesskapet føles forlokkende her i starten!

Utover i handlinen begynner imidlertid ting å halte litt, både for Anna og Erik, samt at filmen blir tyngre og mer alvorlig. Spesielt Anna, som virkelig var ivrigst pådriver for kollektivet, møter veggen og klarer ikke å takle hverdagen når Erik kommer hjem med en ny elskerinne og vil ha henne til å bo sammen med dem.

Trine Dyrholm i rollen som Anna er solid, naturlig midtpunkt og leverer svært gode og varierte stemningsleier gjennom hele filmen. Øvrige karakterer er sånn middels interessante, ja på grensen til statister og kjedelige, det er Anna som virkelig gnistrer her.

Og her kommer vi til noe av problemet. Filmen er nemlig ikke forferdelig medrivende eller interessant, faktisk. Det er absolutt fine enkeltkvaliteter i scener, skuespill, tematikk rundt menneskelige relasjoner, gjenkjennelige aspekter i fleng, med mer. Men, det er noe med settingen her som føles så hjelpeløst gammeldags, utdatert og som gjør at helhetsinntrykket ikke blir så effektivt som det burde.

Som tidsbilde er dette dog kjempemorsomt og sikkert veldig treffende, for de som har peiling på 70-tallet, men dette gjør også filmen begrenset i nedslagsfeltet. 70-tallets tankesett, ideologi, naive tiltro til felleskapstanker og liknende, biter ikke så godt på oss som ikke har referanser til tiden, nei da irriterer det nesten mer.

Det blir eksempelvis nesten umulig å skjønne hvordan Anna, og andre, kunne tro at den nye elskerinnen til hennes mann Erik virkelig kunne bo sammen med dem. Naiviteten føles helt utrolig, samme hvor tidstypisk dette måtte ha vært for Vinterberg selv som vokste opp i et kollektiv. For oss andre, utenforstående, blir det litt voldsomt, for satt på spissen til å bli helt troverdig. Verre er det at man ikke synes særlig synd på hovedkarakteren Anna, så blåøyd og blind hun er overfor realitetene.

Historien er et portrett av en tidsånd, men også et folkeslag som det danskene var og fremdeles er, altså ganske så frilynte og liberale. Dette er både herlig, sjarmerende og irriterende naivt på en og samme gang, og blir altså virkelig satt på spissen i dette portrettet.

Hva vil folk fra andre land tenke om disse bortskjemte, overpositive hippiefolkene mon tro? Bare reaksjonen til Anna når Erik forteller at han har funnet seg en ny jente er ironisk nok både fantastisk bra og oppsiktsvekkende betegnende på disse danskenes antidramatiske reaksjon på noe vi andre ville hoppet i taket av i rent sinne og raseri.

”Kollektivet” blir slik et portrett av en tidsboble og mennesker som (heldigvis) forhåpentligvis ikke er like vanlig i dag, selv om felleskapstanken absolutt er noe av det mer sjarmerende av dette levesettet, mens andre sider igjen er latterlige. Det er fristende å beskylde Vinterberg for å lage film om sin egen (?) skitne idealfantasi, om å kunne leve i et og samme hus, med både venner, kone og elskerinne.

Tematikken kan minne sterkt om utallige amerikanske komedier, men humoren forsvinner utover i filmen her, og det er synd, for dens selvhøytidelige gravalvor verken stikker eller føles voldsomt relevant dessverre. Og akkurat som karakterene i en dvask amerikansk komedie ofte irriterer, gjør også disse nesten religiøst happy danskene det samme, interessant nok. Som tidsbilde er den altså derimot langt bedre og interessant, men utover dette føles den for kjedelig.