En mann bor alene i skogen etter en apokalypse. Her lever han et trøstesløst villmarksliv ispedd småskalajordbruk og en dyp mistro til menneskeheten. En dag dukker en middelaldrende kvinne og hennes datter opp, og et intenst kammerspill oppstår hvor paranoia og primærbehov settes opp mot hverandre.

Som lavbudsjetts apokalyptisk dystopi har regissør Stephen Fingleton fått godt utav sin historie. Den navnløse mannlige hovedkarakteren er altså svært skeptisk når han får uventet besøk av de to kvinnene, og hans liv der ute i skogen de 7 siste årene har satt sine spor, foruten også hendelsene som førte til denne hverdagen selvsagt.

Handlingsmessig er ”The Survivalist” mye i samme gate som mange andre overlevelsesberetninger, og tankene ledes fort også til ”The Walking Dead”-serien hvor tilværelsen i stor grad er den samme, man må overleve ved alltid å være på vakt. Denne seriens hovedfokus på menneskelige relasjoner og psykologi er også sentralt i denne filmen.

Vi blir dog ikke voldsomt nært knyttet til noen av karakterene egentlig, de er kanskje litt for kaldt skildret, har både positive og mindre sjarmerende sider ved seg alle tre. Dette oppleves både svært realistisk, men ironisk nok altså også at man ikke blir så empatisk engasjert i dem.

Som spenningsfilm er den videre derfor også bare så som så. Handlingen er rå og realistisk, dvelende og saktegående i tempo og utvikling. Det psykologiske spillet imellom mannen og kvinnene er kanskje det mest interessante og spennende her. Som menneskeportrett er det fascinerende og se hvilke mekanismer som utløses i oss i en slik gitt situasjon, og skuespillet av de tre er upåklagelig.

Bakteppet med apokalypsetilværelsen kommer imidlertid såpass i skyggen av handlingen i skogen, at dette kunne med andre ord vært en historie kun lagt til en skog av andre årsaker, ikke fordi menneskeheten nesten er utslettet. Dette er litt synd, at filmen ikke drar sterkere inn bakgrunner og et større bilde tross alt.

”The Survivalist” er dessuten i aller høyeste grad en beretning om oss menneskers enorme hat og fiendskap til hverandre, at vi aldri blir komfortable rundt hverandre, fordi man må tenke, handle og være egoistiske, rett og slett bare for å overleve.

Matmangelen er stor, og trekløveret i hytta uti skogen er konstant på vakt mot hverandre. Etter hvert løses forknytte knuter mer og mer opp, de er avhengig av hverandre, men utenforstående folk blir også en større trussel mot dem enn de selv er overfor hverandre.

Slutten føles slik god og spennende, vi er på dette punktet såpass inni historien og disse folkene at handlingen får en råere kraft enn i første del av filmen. Filmatisk er bildene pene og en interessant bruk av kamerabevegelser går igjennom hele filmen. Dette er en pen, rå og realistisk film, såpass nedtonet og ”rolig” i stil og uttrykk at den slik blir for de spesielt interesserte, ikke for dem som venter seg action eller stor overfladisk spenning.