Julián er kreftsyk og får besøk av sin barndomsvenn Tomás som nå bor på andre siden av verden. Sistnevnte kommer for å prøve å overtale Julián om å fortsette med cellegiftbehandlingen, men han har allerede bestemt seg for å slutte med den. Julián er mest bekymret for hvem som skal ta over hunden hans, Truman, når han går bort.

Ricardo Darin og Javier Camara står i hovedrollene som dette venneparet, hvis førstnevnte altså vil nyte sin siste tid på jorden, mer enn å dope seg ned på medisiner som uansett ikke vil redde livet hans. Det er altså en tung og alvorlig tematikk i grunn her, men skildret på en både lett, smått humoristisk og varm måte.

Skuespillet er veldig bra, og danner grunnlaget for en troverdig stemning rundt disse fire-fem dagene som skildres. Tomás sitt besøk byr på både hjerteskjærende øyeblikk, flust av ting til ettertanke for alle og enhver av oss, samt flere gode skildringer av livet og en modig aksept av at vi alle skal dø en dag. Spørsmålet er vel bare hvordan vi imøtegår døden, hva vi gjør utav tiden vi har, og liknende.

Dette er en type film og menneskeskildring vi trenger mer av, rett og slett fordi de overflatiske og stereotypisk flate karakterene er så alt for dominerende, særlig innen amerikansk kinofilm.

Et slikt buddy- og kameratportrett er dessuten også en sjeldenhet, og setter mannskarakterer inn i hverdagslige følelsesmessige settinger, uten at klassiske elementer som action, kvinner, vold eller annen barskhet står i hovedsentrum, for en gangs skyld.

Kanskje er også dette mye av grunnen til at filmen har truffet en klar nerve og tomrom av en type film, med sin prisvinnende mottakelse i hjemlandet Spania. Det er mange likheter mellom ”Truman” og den franske sjarmbomben ”De Urørlige” fra 2011. Begge har et kameratpar i fokus, og hvor samhold, vennskap og realistiske skildringer av livet er drivkraft og tematikk, noe som selvsagt berører alle folk.

Tittelen i ’Truman’ spiller på navnet til hunden, og blir slik ganske misvisende og litt rar, all den tid hunden selv får lite spilleplass, men men. Her er helt grunnleggende engasjerende elementer i fokus, og det er flust av ting å kjenne seg igjen i, enten man identifiserer seg med Julián eller Tomás. Filmen kunne kanskje med fordel vært mye sterkere og ”brutal”, her får vi knapt noe annet enn et host fra en som altså er døende av lungekreft, that’s it liksom.

Den er slik pen, enkel og udramatisk usentimental, men samholdet og forholdet mellom Julián og Tomás er såpass troverdig treffende, rørende og sterkt, at filmen umiddelbart berører en nerve og formidling av noe som treffer oss godt.