Etterretningsoffiser Amanda Waller setter samen en hemmelig gruppe forskjellige grusomme individer for å forsøke å beseire en mystisk og uovervinnelig fiende. Gruppen ”The Suicide Squad” står da overfor valget mellom å adlyde ordre, eller forsøke å rømme men da miste livet. Gruppa blir tvunget til å samarbeide, og deres forskjellige kvaliteter og evner blir nøkkelen til overlevelse for både dem og hele byen.

Regissør for denne lenge hypede skurkesammenslåingen er David Ayer, mens Zack Snyder er med som produsent, noe som merkes, for stilen i filmen kan minne mye om både hans ”Batman vs. Superman” og ”Sucker Punch”. Ayer og co kan synes å ha satset mer på visuell stil og form, enn på historie og narrativ utvikling, for innen filmens slutt sitter man sånn halvveis skuffa tilbake.

Visuelt sett er det et ganske herlig mørkt, litt gromsete og småtåkete univers og by vi overværer. Med en film som dessuten også er i 3D blir bildene enda mørkere, og slik sett speiler den både den dystre stemningen og mye av gravalvoret i historien.

Som univers blir bildene slik deilig fyldige, mer enn heldigvis superklare og glossy perfekte. En litt uvanlig men morsom bruk av 90-tallsmusikk overrasker og bringer en smak av retro til et godt voksent publikum, isteden for å bruke ny, moderne men derfor også mer ukjent musikk. Kult!

Historien i ”Suicide Squad” er veldig enkel og byr på svært få overraskelser. Fra noen av karakterer får vi en del flashbacks, til deres fortid og bakgrunn, motiv og årsaker for deres spinn galne liv og levnet. Særlig Jokeren og Harley Quinns historie er både morsom, fascinerende og sprøyte gal, selvsagt. Det øvrige karaktergalleriet er dessverre langt tammere og mer uinteressant enn man først kunne forventet og håpet på fra en slik gjengsammensetting.

Ja, det er fristende å faktisk påstå at mange av dem er skuffende lite fargerike til å være slike fremhevende superskurker, til det er flere nemlig alt for gråe, ”snille”, og viet for lite egentid til å trollbinde oss. Slik føles karaktergalleriet som veldig dårlig utnyttet, og at sjansen til å skildre en heidundrende rollefest har gått tapt, og det er svært skuffende.

Selve historien er, foruten klassisk enkel, både forutsigbar og småkjedelig. Gruppas forventede klimaks mot den største og voldsomste skurken har vi dessuten sett i enhver super(helt)-film før, og det er lite overraskelser rundt hvem som overlever, dør eller hvordan diverse scenarioer utarter seg og ender.

Skuespillet må selvsagt nevnes. Det er vanskelig å ikke overspille karakterer som Jokeren og Harley Quinn, men både Jared Leto og Margot Robbie kommer gledelig nok veldig godt utav det med sine klare, tydelige og svært spinngalne portretter.

Leto er både vemmelig og psycho særegen nok i sitt portrett av Jokeren, men han får merkelig lite skjermtid, i hvert fall til hva man er vandt til når denne galningen er med i en film. Med tanke på hva skuespiller Leto har sagt om hvor mye han ofret og gikk inn i denne rollen, er ressultatet nærmest oppsiktsvekkende daft. Scenene hvor Jokeren er med er nemlig små, korte og ikke særlig store.

Harley Quinn på sin side vies langt mer kameraoppmerksomhet med sine fakter, positurer, rompe og sprelske tilstedeværelse. Og greit nok, man kan jo si at mangelen på kvinnelige karakterer slik veies litt opp, og hun stjeler virkelig mye av showet i filmen.

Will Smiths karakter i Deadshot er like streit, enkel og kjedelig som enhver soldatkarakter i enhver Hollywood-film, og det føles derfor merkelig at han får en så sentral og hyppig snakkende rolle. Greit nok at han er et av stjernenavnene, men likevel… Innen manus er det dog han som, sammen med Quinn, står for de morsomste replikkene, og det er i det minste litt bra.

De aller største skurkene er imidlertid to hekser som, noe overraskende, har så overnaturlige og ganske over-the-top uante krefter og evner at de blir i voldsomste laget satt opp i mot gjengen med midlertidig løslatte fengselsfanger. Konfrontasjonen mellom alle blir slik så overkill og så klassisk og forventet bråkete voldsom, at alt derfor ikke blir all verdens spennende og nervepirrende at det gjør noe.

Selvmordsbataljonen glimter som best til i småscener, hvor replikkvekslinger mellom besetningen tidvis er både morsom, frekk og banal. Hovedlinjene i filmen er altså mindre overraskende, mens karakterene er skuffende daffe og varierende interessante.

Til slutt sitter man igjen og føler man har sett en både tidvis sprek og morsom underholdende film, men som på samme tid også føles veldig safe, rett frem forutsigbar og dårlig utnyttet helhetlig. Slutten er det beste eksempelet på dette, med en hendelse som ikke vil overraske noen i hele verden. Grei popcornskuring dette, men som ikke lever opp til hypen og burde gnistret langt sterkere av hele veien.