---

Ingress:

Den unge surferen Nancy tar seg en pause fra legestudiet og oppsøker et surfeparadis i Mexico. Uti vannet blir hun sittende fast på en holme mens en stor hvithai sirkler rundt henne. Imens stiger vannet minutt for minutt, og Nancy må virkelig bruke krefter og intelligens for å klare å komme seg til land igjen…

Anmeldelse:

Regissør Jaume Gollet-Serra står bak brukbare spenningsfilmer som ”House of Wax”, Unknown” og ”Orphan”, og fortsetter sin karriere som skummel regissør med dette marerittet til havs. Han lykkes på god vei med å skape en fin fim, og historien er tidvis nervepirrende så det holder!

Filmens første halvdel er klart best. En god introduksjon av Nancy gjør henne til en karakter vi både kan like, bry oss om og videre derfor kan føle med når marerittet utvikler seg. Hun blir til et menneske, ikke bare en pen dukke som figurerer som et offer der ute på vannet, og det er bra. Blake ’Gossip Girl’ Lively gjør en ganske god innsats som troverdig og kjempende vakker blondine i nød her.

Oppladningen til det virkelige marerittet blir fort preget av både nerver og spenning, dette mye fordi en kjapp men effektiv åpningsscene forteller oss at det er fare på ferde i denne øde men smellvakre bukta av et strandparadis. Når så Nancy og et par andre surfere ligger og vaier i vannet, aner fred og ingen fare, ja da hamrer likevel hjertene våre godt og ubehagelig. Vi vet jo noe som disse tre stakkarene enda ikke vet, må skjønne!

Denne effektive kunnskapen vi sitter på forvaltes godt av regissør Serra blant annet fordi det tar en god stund før det virkelig skjer noe, samt at han ikke overøser og overdriver med spenningstoppene, men heller fordeler disse godt utover i historien.

Bildene, location og en behagelig balanse mellom ekte stedsopptak og eventuell greenscreen og CGI, skaper dessuten en smellvakker setting som selvsagt funker som god kontrast til det som skal skje i vannet. Den nevnte åpningssekvensen gjør altså likevel at vi hele tiden frykter vannet, og det er som om man må trekke til seg beina i kinosalen hver gang Nancys tær og føtter dupper nedi vannet!

Man kommer selvsagt ikke bort i fra den ubestridelige klassiker ”Haisommer” i sammenlikning, og Spielbergs banebrytende skrekk om den mannevonde hvithaien har den dag i dag skylden for at menneskeheten fra og med 1975 ble livredd for å bade i farvann med mulig hai!

Det herlige er at også ”The Shallows” langt på vei klarer å bygge frem denne frykten i oss, og bare på dette punktet er filmen svært vellykket. Grunner til at dette funker er at filmen er så ren, pen, naken og enkel, den konsentrer seg om å komme nært innpå Nancy, og det er få digresjoner eller avsporinger i denne strengt konkrete historien som formidles til oss.

Hater man vann, sjø og hai (selvsagt), så blir denne kombinasjonen så effektiv at man fort kan sitte med en vond og urolig klump i magen filmen igjennom. På det rent filmtekniske hviler den seg, forståelig nok, en god del på effekter i haien, stuntkvinne og blandingen av location- og studioopptak.

Det mest skuffende er at spenningen går litt ut av ballongen utover i filmen, og klimakset til sjøs blir dessverre litt som at man tenker ’hæ? seriøst?!’. Den drar ned troverdigheten og nerven på en litt over the top-aktig måte som ikke kler resten av realismen i filmen, og det er synd.

”The Shallows” blir slik en litt ubestemmelig film, hvor dens vakre og stilige enkelhet i bilder, setting og få karakterer er beundringsverdig og behagelig etterlengtet i en slik type spenningsfilm. Dette gjør den på samme tid også litt småkjedelig og tam, selv om realismen heldigvis råder mer over overdreven actionbruk.

Første del er definitivt mest spennende, før nervetrådene bokstavlig talt blir kuttet av og bråket for alvor er i gang. Som hai-film er dette uansett en veldig pen og rimelig vellykket spenningsfilm, sett opp i mot alt det dårlige som er laget siden 1975.