Når den glemske blå kirurgfisken Dory kommer bort fra foreldrene sine, må Nemo og Marlin hjelpe henne med å finne tilbake til dem. Men tiden og årene går uten at de finner foreldrene… Og, vil Dory i det hele tatt noen gang huske hva hun egentlig var på let etter?!

Det har altså tatt 13 år siden historien om lille Nemo rørte og sjarmerte en hel verden. Til å være en så sen oppfølgerfilm, er ”Oppdrag Dory” litt merkelig forvekslende kliss lik originalen. Historien er nemlig nokså den samme som med Nemo, noen forsvinner altså denne gang også, og Nemo og Dorys historier krysses slik på flere måter.

Ferden til Dory og vennene går innom havstrømmer, mørke og småskumle havområder, til et stort marint forskningssenter hvor sjødyr og fisker blir både forsket på og vist frem for publikum.

Karakterene er her mange, men man holder seg heldgvis til et knippe begrensede figurer, noe som er bra. For, bråk og mas blir det nok av, og filmen føles litt desperat vill og gal her og der, mens historien tidvis tar noen mildt sagt litt over-the-top vendinger som selv små barn nok vil reagere på.

Vi voksne sitter nok også og rister litt vel mye på hodet her, selv til en barneanimasjon å være, og ikke alt føles like stødig og sterkt gjort innen narrativ fremdrift og skildringer av realisme blant dyr, mennesker og logikk.

Pytt pytt, tenker man kanskje, men filmen oser slik ikke den tyngden og seriøsiteten som de største animasjonsbautaene tross alt gjør. Det blir slik litt vel mye fjollete tull som ikke bringer handlingen fremover eller føles like gjennomarbeidet og gjennomtenkt.

Balansen og fordelingen av alvor, lek og moro er derimot ganske god her, men enkelte rare karakterer kunne med fordel blitt brukt enda litt mer. Det er også for eksempel grenser for hvor mange ganger Dory og hennes mangel på korttidshukommelse kan brukes som humor og humrende sjarm.

De norske stemmene til Siw Anita Andersen og Trond-Viggo Torgersen er klare og sterke, gode og akkurat passe særegne. Det spørs likevel om ikke Ellen DeGeneres original godt skal gjøres å slå, hun gjorde i hvert fall Dory virkelig til en lattervekkende morsom fisk tilbake i 2003.

”Oppdrag Dory” vil aldri bli i samme klassikergate som førstefilmen, av flere naturlige grunner. Den er som nevnt alt for lik, den har ikke sterke nok nye karakterer, og føles slik litt småkjedelig for oss svært bortskjemte kvalitetsanimasjonspublikummere som vi er.

Som oppfølger er den dog veldig pen, sjarmerende, trygg og safe, men stopper også litt opp der. Moral, sjarm og vidd er det imidlertid lite mangel på, og slik viser Dory vei og beviser at man kan være både dum, klønete, irriterende, med mer, og fremdeles klare seg godt her i livet. En aldri så liten trøst for mange bare det!

(PS: som forfilm får vi servert den nye nydelige forfilmen ”Piper”, en film som ironisk nok viser langt bedre hvor langt animasjonen har kommet pr.2016).