En fortelling om sin avdøde venn i den pote-malende og pianospillende terrieren Lolabelle, er utgangspunktet for denne filmen. Portrettet rommer likevel også et hav av refleksjoner rundt eksistensielle temaer som kjærlighet, drømmer, tap, livet og døden.

Avantgarde-musiker og filmskaper Laurie Anderson har med ”Heart of a Dog” skapt et unikt og særs eget filmatisk uttrykk med sin film. Verket, som kanskje enklest kan betegnes som en kunstfilm, tar altså for seg mye på en gang, men likevel tematikk og tankerekker som henger sammen på forskjellige finurlige vis.

Hun bruker blant annet sin hund som bilde på språk og kommunikasjon, en fascinerende måte å vise vårt samspill mellom mennesker og dyr på.

Som en blanding av billedsatte dikt, drømmesekvenser, private opptak av hunden Lolabelle, annet arkivopptak og egenlagede filmatiske og lydmessige sjablonger, skapes et fascinerende verk.

Anderson har mange interessante innfallsvinkler på livet og døden, overgangen mellom dette, samt evnen til å vekke fascinerende tanker og funderinger om livet som virkelig suger oss inn i både tankegangen hennes og menneskelige bilder av svært diverse slag. Filmens premisser er åpen for vurdering, subjektiv som objektiv, men én ting skal filmen i hvert fall ha, og det er at den gir en helt spesiell filmopplevelse!

Summen av de vidt forskjellige grepene hun formidler alt med, blir som en herlig røre av kreativitet, fortellerenergi og suggerende evne til å oppsluke oss og man går ikke upåvirket ut av salen etter noe sånt.

Som filmopplevelse gjør den mye spennende annerledes med tankene dine, med seeropplevelsen din, og i måten den åpner opp hodet ditt, at det føles nesten umulig å sammenlikne den med klassisk fortellende mainstreamfilm i forhold.

Det er derfor ikke vanskelig å kunne si at dette er en type film og opplevelse som alle burde få en gang i blant. At de færreste derimot gjør det, er nok dessverre et mer realistisk faktum.