---

Ingress:

Unn Tove finner en dag en nyfødt jentebaby på et hotelltoalett som hun overlater til barnevernet. Seksten år senere dukker en ung og energisk jente opp på døra hos henne, Rosemari, jenta som ble funnet. De bestemmer seg for å finne ut hvem som er hennes biologiske foreldre.

Anmeldelse:

Regissør Sara Johnsen står bak flotte særegne titler som ”Vinterkyss”, ”Upperdog” og nå sist ”Uskyld” fra 2012. Også med ”Rosemari” forsøker Johnsen å skape noe eget og slående, men føles å lykkes bare sånn frustrerende halvveis.

Rosemari blir altså funnet nyfødt, blodig og med navlestrengen hengende på et toalett, helt alene, og det under bryllupet til Unn Tove. Så hopper vi 16 år frem i tid hvor hun har lett seg frem til sin redningskvinne som leverte henne på sykehuset som nyfødt.

Det er for så vidt søtt og rørende, dog også noe veldig spesielt og smått rart over dette og mye av historien videre. Likevel, tematikken som tas opp, med barnevern, adopsjon, å være foreldreløs, usikkerhet rundt kjærlighetsliv og sexliv, er alle glimrende tema å sirkle rundt.

Her er derfor mye å kjenne seg igjen i for mange, og er man selv vokst opp i liknende situasjoner så vil man sårt føle med hovedrolleinnehaverne så det holder.

Skuespillet av særlig debutant Ruby Dagnall i tittelrollen er både sterkt, dedikert, troverdig og rørende. Hun føles veldig godt castet og lyser absolutt opp i hovedrollen. Også Laila Goodys karakter er vittig og herlig som den litt mer skrullete, utypiske og usjenerte jobbpartneren til Unn Tove. Tuva Novotny i hovedrollen som Unn Tove byr ikke på noen overraskelser, hun føles veldig trygg streit og blir rett og slett grå og kjedelig.

I det hele tatt føles store deler av ”Rosemari” ganske grå og kjedelig. Tematisk er den som nevnt både spennende og rik på veldig mange områder som, i hvert fall burde, berøre. Rent filmatisk, visuelt, lydmessig og redigeringsmessig føles det derimot som man overværer en klassisk smått fargesvak 70/80-tallsfilm.

Hadde det ikke vært for enkelte mobiltelefoner, pc’er og annet, ja så får man et overhengende retropreg over både fargefilter, regigrep, narrativ og tematisk utfoldelse her. Meget mulig dette er Johnsens stil, men det er videre litt vanskelig å bli voldsomt revet med, både av historien og det filmatiske som det ikke akkurat derfor sprudler av.

Det er tilløpt til og god bruk av lavmålt humor her, absolutt, men det er så stillfarende gjort at denne nesten kveles av det triste og neddempede filmatiske grepet, mer enn å ose energi av, ironisk og dumt nok.

Forholdet mellom Unn Tove og Rosemari skildres dog godt rundt ungdommelig usikkerhet og en beskjedenhet, men også i pågangsmotet og energien en ofte har i ungdomstiden. Det er også fint å se hvordan de to damene finner hverandre, fyller hverandre på en fin måte i livet, uten at det blir for påtatt eller filmatisk passende kunstig. Sluttmoralen om at en broket fortid ikke nødvendigvis går i arv og er dørgende negativt er også pen og flott selvsagt.

Med portrettet av Rosemari får man både småkost seg, med en lun, fin stemning og humor, samt sett en historie som berører mange viktige og sterke sider. Likevel føles filmens helhet for gammeldags flat og ufarlig, blek og energifattig, noe som absolutt ikke tematikken og karakterene jo ironisk nok skulle tilsi.

Det er som om handling og filmatisk stil ikke helt klikker og løfter hverandre opp. Undergraver videre regien slik sitt publikum mon tro? Er vi blitt for vant med kjapp, heftig og mer innfløkte regigrep til ikke å bli grepet mer? Ikke lett å si, men det er som den verken er morsom, interessant eller sterk nok til å gnistre voldsomt mye av.