Det har gått hele 12 år siden oppfølgeren til ”Bridget Jones dagbok” kom. Denne gang er Bridget blitt 43 år, og livet hennes består fremdeles ikke av verken kjæreste, ektemann eller noe barn. Men, når hun møter igjen Mark Darcy etter alle disse årene, merker hun at hun fremdeles har følelser for ham. Samtidig møter hun også på Jack, noe som resulterer i at når hun plutselig oppdager at hun endelig er gravid ikke vet hvem av dem som er faren.

Originalfilmens regissør i Sharon Maguire er tilbake i sjefsstolen, og kanskje ikke så dumt dette, filmen glimter nemlig tidvis til med den gode gamle sjarmen rundt peppermøen Jones i diverse festlige settinger og situasjoner.

Handlingen er forsåvidt like latterlig intetsigende og på papiret gjespende uinteressant som introen hørtes ut som. Verst er det når humorpoeng, timing eller sjarm verken gnistrer eller føles særlig mer moderne enn det samme fra 2001. Spesielt i filmens første del er det nesten håpløst mye som ikke føles vellykket innen manus, timing og humor, det er ’sett det før’ over hele fjøla!

Legger man også til det faktum at man mange steder ser situasjoner, hendelser og utfall svært lenge før de faktisk kommer, ja så kan man begynne og lure på hva slags trist oppfølgerfilm dette har blitt.

Men så, litt etter litt, griper denne merkelige dama om oss som det tross alt godhjerta, nokså vanlige og feilbarlige mennesket hun er. Man begynner å bli glad og synes synd i henne, igjen, samt at humoren tidvis treffer bedre utover i filmen.

Det er likevel i bikarakterene vi får servert de morsomste replikkene og menneskene, disse spilt av navn som Emma Thompson, Jim Broadbent og Gemma Jones.

Trekløveret Renée Zellweger, Colin Firth og Patrick Dempsey er i det store og hele merkelig gråe, bleike og kjedelige. Da er det bedre at de vokser som sjarmerende karakterer seg i mellom, mer enn å være særlig morsomme. Med sitt tidvis overtydelige manus og gammelmodige humorpoeng reddes slik filmen altså da mer på sjarm og godhet.

Det er en menneskelig varme her som er veldig herlig og tiltrekkende, mer enn hva som ofte er eksempel i langt mer overflatiske og glatte amerikanske liknende filmer.

Selvsagt vil også mange kjenne seg mye igjen i flust av situasjoner Bridget kommer opp i, og tematikken rundt et mer åpent og moderne samfunn enn for 12 år siden er fin og god. Bridgets kamp mot både moderne og kalde medier, perfeksjonsjag og annet stressende, føles selvsagt også både betimelig og relevant nok.

Det er dermed det tamme og ueffektive utfallet av humoren som oftest irriterer med denne filmen, en film som heldigvis fullfører med stil og vil tilfredsstille de aller fleste av fansen mot slutten. ”Bridget Jones Baby” er mild, småvittig og varm, men heller ikke hysterisk morsom.