Ei gruppe mennesker blir lovt store pengesummer for å delta i et sosialt eksperiment der de blir deltagere i et slags rollespill, der flesteparten skal være innsatte fanger i et fengsel, mens et mindretall skal være fangevoktere. Og det som i utgangspunktet ser ut til å være en halvseriøs leik, utvikler seg skremmende fort til å bli et mareritt der mennesker med makt viser seg å leve opp til fordommene.

Konseptet her er bare så ufattelig genialt. Og den intense samfunnskritikken er så kvass at den stikker litt ennå. Utallige spørsmål om regler vi tar for gitt reises, og det gjøres med glimrende troverdighet. Vil de med makt nødvendigvis misbruke den? Og er egentlig avstraffelse den beste metoden for å ta innersvingen på kriminalitet? Sterke skuespillerprestasjoner i krevende roller hever inntrykket. Og til tross for at filmen påstår å ikke ha rot i virkeligheten, kunne læreren min informere oss innledningsvis om at joda. Og det er i sånne sammenhenger at hvis ikke du tvilte på menneskeheta fra før, så har du en jævla god grunn nå.

Jeg skal innrømme at jeg merker at jeg blir veldig engasjert av å skrive om denne, og da er det som bare dusan at den har enkelte irritasjonsmomenter som hindrer meg fra å elske den. For det første syns jeg kjærlighetshistorien på si her føles veldig påtatt og unaturlig. Dessuten er hele klippet der hun derre dama snur hodet sitt i bilen til slibrig jazz, beint fram elendig. Som en venn av meg skulle ha det til; som saksa ut fra rullen til pornofilm fra åttitallet. I tillegg til at det tar litt tid før jeg rekker å bli ordentlig sinna. Jeg nevnte sinnet jeg elsker å oppleve når jeg ser filmer blant annet i anmeldelsen min av Max Manus, og sjøl om det er tilstede i større grad her, er det fortsatt ikke V for Vendetta og Schindlers liste-tendenser helt ennå. Og det er igrunn plagsomt, i og med at jeg ser nesten altfor lett åssen regissørmann Oliver Hirschbiegel (som btb står bak blant annet Der untergang) kunne ha fått det til.

Men ja. En på alle måter interessant, dypt fascinerende, spennende og sinnssykt engasjerende film. Jeg var på sovneranden trøtthetsmessig da den blei satt på, og jeg våkna allerede opp etter anslaget (til tross for at Linkin Park som lydspor hørtes oppriktig corny ut *fniz*). Jeg skulle ønske enkelte ting var litt justert på, men denne står fortsatt tilbake som en mektig severdig og ubehagelig film. Og det siste sier jeg i aller beste mening.