---

Ingress:

Med handling lagt til tre dramatiske døgn i april 1940, skildres kong Haakons møte med krigen og spørsmålet om hvorvidt han skulle overgi seg og Norge til tyskerne eller ikke. Med tyske fly og soldater i hælene tvinges kongefamilien på flukt. De bestemmer seg etter hvert for å skille lag, uten å vite om de noensinne vil se hverandre igjen…

Anmeldelse:

Erik Poppe har med sine sterke titler som ”Hawaii Oslo”, ”deUsynlige” og ”Tusen ganger god natt” posisjonert seg som en av våre beste regissører igjennom tidene. Det er også med svært stødig regihånd han har klart å få dette fire år lange filmprosjektet i land, og det så solid og emosjonelt sterkt at det er bare å ta av seg militærhatten for!

Det vil si, man skal jo alltid passe seg for å ikke bli alt for følelsesmessig patriotisk engasjert av filmen, som nordmann. Likevel er det unektelig først og fremst i karakterene, deres relasjoner og i menneskeskjebnene at ”Kongens nei” imponerer, berører oss og er så slagkraftig.

Men for all del, filmatisk er den også svært solid. Det hele åpner med reelle svart/hvitt bilder av Haakon, Olav, med flere, og den etterfølgende førstedelen av filmen griper om oss som med en jernhånd i både spenning og fascinasjon for tematikken og handlingen.

Scenene hvor de tyske krigsskipene, anført av gigantiske Blücher, stille og rolig ankommer Oslofjorden i tett tåke om natten, er regelrett skitspennende og skummel! Vi vet selsagt hva som skal skje, men nervene er til å ta og føle på her.

En bred og svært solid skuespillerstall farger hele filmen igjennom. Som kong Haakon står danske erfarne Jesper Christensen og han føles intet mindre enn perfekt, både castet og spilt! Han har en så solid utstråling, en så furet værbitt tynge over seg, at han bærer hver scene han er i.

Kronprins Olav spilles dessuten av alltid solide Anders Baasmo Christiansen, og sammen med et godt manus er filmen særlig her god på å vise forskjellene på far og sønn, deres helt forskjellige oppfattelser rundt krigen, Norge og det å være konge. I flere scener får vi opphetede diskusjoner som virkelig gir liv til dem de portretterer, og dette gjør inntrykk.

I Poppes stødige regi følger vi også andre karakterer, som den tyske hoveddiplomaten i Oslo, som fortvilt forsøker å mekle mellom partene bare for å innse forgjeves at tyskerne alt for raskt bare valser seg innover landet og aldri har som hensikt å imøtegå oss fredelig. Eller den stakkars livredde unge soldaten som plutselig blir kastet uti en reell krig, etterfulgt av et både sterkt, vondt og skremmende slag mot tyskerne ved Elverum.

Det er i balansen mellom historieformidlingen og menneskeskjebnene, gjort med et variert og drivende filmspråk at Poppes film føles så stødig og solid.

Enkelte steder er det riktig nok tydelige filmatiske og dramaturgiske grep som er gjort, som når tyskerne med bare minutter er unna fra å slå kloa i kongen, eller som når Haakon og sivile blir kraftig beskutt uti skauen fra tyske krigsfly. Men, i denne filmens tilfelle er det både fullt forståelige valg og grep dette, samt at effekten både føles troverdig og svært spennende likevel.

”Kongens nei” kan slik ikke kalles for noe annet enn svært vellykket, i nærmest alle ledd. Den føles som film så viktig, knakende velfortalt og lett forståelig at den vil appellere til nærmest alle folk, og heldigvis får man si. Den burde da derfor også sees av alle, om enn bare for å lære, forstå og vekke tanker i oss rundt Norges historie og utfall av krigen. Sykt spennende er den altså også, sånn på toppen av det hele.