---

Ingress:
Symbolikk i høysetet i en intelligent, liten sak.

Anmeldelse:
Tomas er prest i ei kirke i Uppsala. Kona hans døde for fire år siden, og idet vi møter ham, er han hardt angrepet av influensa. Men livet hans suger på enda flere måter. Han greier ikke å riste av seg den temmelig maniske Märta, som er forelska i ham på en intenst obsessive måte, pluss at han betviler sin egen tru, særlig fordi han ikke greide å få en kar med sjølmordstanker til å ombestemme seg.

Dette er ikke en film for de som har dårlig tid. Reint lengdemessig er den ikke allverden, men den er likevel saktmodig i fortellerformen. Det er den indre spenninga som er fokuset for all handling her, og symbolikken veier TUNGT. Legg merke til bruken av capslock. Men for all del, det er jo så klart gjort på en aldeles mesterlig måte. Det er jo faktisk en grunn til at vi fortsatt ser denne filmen, noen og førti år etter at den kom ut. Dette er godt filmhåndverk, altså. Veldig godt. Dessuten er det nærmest magisk lyriske manuset egentlig verdt filmen i seg sjøl. Skuespillerprestasjonene er ypperlige og.

Så ja. Det er neiggu ikke mye å trekke for her. Likevel kan nok enkelte sekvenser kanskje bli litt vel treige, og dette er en film som tross alt krever så mye av deg at du kan ende med å bli litt sliten etter at siste scene har slokna. Jeg var jækla trøtt i tillegg. Og ja, det er en elendig grunn til å trekke en film, men som så ofte før, så er det vel bare å innrømme nederlaget og vedgå at jeg egentlig er litt for dum for den. Men jeg likte den veldig godt for det. Alt har jeg ikke ennå ikke helt fått grepet om, men jeg håper ingen forventer det etter første gjennomskuing av såpass massivt materiale.