Den 16 år gamle Jake følger spor som tar ham til en mystisk øy hvor Miss Peregrines hjem for spesielle barn holder til. Stedets tidligere beboere var langt mer enn særegne, de eide nemlig utrolige krefter og kan fortsatt synes å være i live…!

Handlingen drives etter hvert tilbake til 1943 hvor britene angripes av tyskerne. Det er fra midt oppi krigens handlinger at bestefar til Jake forteller om dette barnehjemmet i Wales hvor de underlige barna holdt til. Regissør Tim Burton tar sin egen form for ’X-children’ til lerretet, basert på romanen ”Miss Peregrines Home for Peculiar Children”.

Det var en tid da Tim Burtons filmer gjorde inntrykk. På 80- og 90-tallet var han særs alene om å tilby sin svært visuelle, fargesprakende og særegne filmatiske stil, selv innad i Hollywood. Hans ”Beetlejuice”, ”Edward Saksehånd”, ”Sleepy Hollow” og ”Et Førjulsmareritt” (regi Henry Selick) er deilige klassikere. I dag har både teknisk utvikling og antall filmer med rare, snåle og visuelt slående skapninger florert over verdens kinolerreter i lang tid. Mye grunnet dette makter ikke en film som dette å gjøre veldig stort inntrykk, i hvert fall ikke sånn visuelt sett.

Hva da med historien og karakterene for øvrig, tenker du kanskje? Joda, her er det da absolutt litt å hente tross alt, det er et rikt spekter merkelige figurer her, og enkelte scener den første delen av filmen er direkte deilig mørke og skumle, helt i sann Burton ånd.

Man skulle så gjerne ønske han drog denne linja langt oftere og mere, isteden blir resten av filmen bare sånn passe spennende og medrivende, ja rett og slett litt likegyldig, tross en voldsom heftig handling sånn egentlig. Enkelte innsalg av vridd og morsom humor glimter også til et par steder, også dette sårt tiltrengt, og gjerne noe man skulle sett så mye mye mer av!

Asa Butterfield i hovedrollen som Jake er litt tam. Han er ”streit” kjedelig, tamt kledd i mørke farger og spiller på et flatt register som skuespiller. Han føles ikke som en brennende engasjerende hovedrolle.

Barna og ungdommene rundt er da heldigvis litt mer fargerike og særegne, men heller ikke disse makter å trollbinde eller sjarmere undertegnede helt i senk. Det er derimot de voksne som glitrer mest, og da særlig Samuel L.Jackson som med sitt stygge glis føles både ekkel og riv ruskende gal som den onde Barron.

Flere andre kjente navn også her i små biroller, mens Eva Green er flott og svært passende som selveste Alma Peregrine, en karakter som dessverre ikke blir like sentral som man skulle tro ut ifra tittel og filmplakat.

”Miss Peregrine’s Home for Peculiar Children” er både velfylt og spekket med fascinerende objekter, karakterer og handling, en handling som blir noe rotete og vanskelig å forstå, i hvert fall til en barnefilm å være, spesielt rundt tidsreisingstematikken i historien.

Dens styrke er en tidvis herlig blanding av CGI og Burtons velkjente bruk av stop-motion animasjon. Selv om denne også kan sees på som veldig gammeldags i dag, tilfører den nok et lag visuell underholdning som mange vil like. 

Filmen blir aldri direkte kjedelig, men det mangler noe sterkt i hovedkarakterene og i den narrative oppbygningen til å være fengende hele tiden. Den er dessuten alt for lang med sine 2 timer og 8 minutter. Dette en tid som glatt kunne blitt kuttet ned på, for slik bare å fjernet noe av dette nevnte narrative ufengende ”rotet” som preger alt for mye av filmen og går på bekostning av underholdningsgleden.

På den annen side leker Burton seg med såpass mange visuelle uttrykk her, at man umulig heller ikke klarer la være å bli revet med i store deler av filmen.