Anthony Weiner var en populær politiker fra New York, nylig gift med sin gravide kone og med en lysende karriere som kongressmann. Men så kollapset alt i det han publiserte et eksplisitt bilde av seg selv på twitter, etterfulgt av flere liknende blemmer. Skandalen som fulgte så ut til ingen ende ta, og med et dokumentarteam på slep får vi et nært innblikk på hans kampanjeteam og familie igjennom denne perioden.

Weiners egen evne til å tråkke i den ene salaten etter den andre er noe av motoren i underholdningskraften denne dokumentaren har. Selv er han veldig utleverende, energirik, humoristisk og lite selvhøytidelig, en kar det faktisk er både lett å bli glad i og tidvis like, men samtidig også lure på om er helt rett bevart!

Ikke helt den typiske a4-politikeren dette altså, og nettopp her ligger da også mye av sjarmen rundt ham som person og som annerledes politiker.

Dette er nok også mye av grunnen til at folk fortsetter å stemme på ”slike” politikere, selv om de gjøre mye rart. Hans engasjement rundt New York som by er uansett upåklagelig, noe filmen også flott klarer å vise.

Mye av suksessen bak hvorfor dette er en så fyldig, nær og herlig underholdende dokumentar, er at regissørene Josh Kriegman og Elyse Steinberg har fått lov å filme Weiner i mange år, fra før skandalen skjedde, via denne tiden, helt frem til nå nylig.

Dermed får man hele løpet med, uttallige timer med råmateriale til å klippe og lime sammen, et resultat som kunne blitt langt dårligere og utspekulert manipulerende redigert, i stil typsik Michael Moore, men som ikke blir det i disses regi heldigvis.

Ekstra herlig, og beundringsfullt, er det faktum at filmen ikke latterliggjør Weiner for mye som et dumt offer, reduserer ham til en bare tulling som ikke har noe i politikken å gjøre.

Portrettet viser vel så mye hvor forkastelig provoserende, usaklig og latterlig medias dekning var, og selvsagt fremdeles er, av stoff som verken burde være eller i realiteten er særlig interessant eller viktig.

Slik blir media, samt også mange av Weiners gråe og kjedelig konservative medpolitikere, vel så store tullinger og tapere som ham selv.

Det er nesten så man blir sittende og heie frem denne rare klovnen av en mann, delvis også fordi han aldri bukker under for presset, et voldsomt et som de færreste av oss hadde orket. Det er faktisk intet mindre enn imponerende i seg selv å stå oppreist slik.

Medias stadige prioritering av skandaler fremfor saklig politikk preger da også dagens presidentvalgkamp, så om media har lært noe særlig kan man ikke akkurat påstå. På den andre siden føler man unektelig at både Weiner og hans politiske rådgiverkone har en narsissistisk side som også liker å sole seg i oppmerksomheten.

Så, kan det egentlig bli mer amerikansk enn dette?! Trolig ikke. Usikker på om man kan klage særlig over norsk politikk og media etter å ha sett dette amerikanske portrettet gitt!