Lampedusa er en liten by i Middelhavet hvor desperate flyktninger kommer i synkeferdige båter. Øya er deres første møte med Europa og øyas beboere forsøker å la hverdagen gå sin gang, mens det koker i bølgene rundt dem.

Denne dokumentaren tok hjem selveste Gullbjørnen i Berlin i vinter og er regissert av dokumentarskaper Gianfranco Rosi. Vi følger flere enkeltpersoner på Lampedusa, jevnlig vekslende flyktningedramatikken ute på havet.

Den 12 år gamle Samuele er kanskje midtpunktet av personene her, en gutt som både ønsker og forbereder seg til å takle havet som mulig fisker eller noe annet, slik faren har jobbet som.

I stor kontrast til Samuele og de andre på øya, får vi nære opptak av båter, flyktninger og redningsaksjoner på havet og karantenesjekk av dem inne på land.

Det kanskje deiligste og flotteste ved ”Havet brenner” er måten Rosi lar bilder fortelle for seg selv, snakke, illustrere og stå for kontrastene i innholdet. Vi blir slik som observatører sittende å tenke, fundere, og på en veldig sterk filmatisk måte nyte filmmediets kraft, uten at Rosi tar i bruk så alt for sterke og voldsomme virkemidler eller grep.

Det er lett å innimellom tenke at dette er noe enkelt, småkjedelig og ufarlig, det er det da også selv som dokumentar, men summen gir en svært god tone, stil og fortellermåte som gjør filmen til noe for absolutt alle folk.

”Havet brenner” er nemlig veldig enkel i bilder, klipp og behagelig sakte i tempo og fremgang. Nydelige utsnitt, kjøringer og bilder av Lampedusa er også med på å illustrere kontraster på flere måter.

Her er til og med de sterkeste bildene av flyktningene relativt milde visuelt sett, de gjør imidlertid svært stort inntrykk på det emosjonelle plan.

Som dokumentar er ikke ”Havet brenner” noe oppsiktsvekkende film, til det er den altså for enkel, ren og vanlig i sin observerende stil, stilling og grep.

Dens kraft er likevel også nettopp i dette, i de stilltiende bildene av folkene på øya, de desperate flyktningene til havs. Det får oss til å tenke, ta inn over oss mye, noe som da kanskje også er filmens hovedanliggende.