David Ghantt utfører et av de største ranene i amerikansk historie og blir sendt av sine medsammensvorne i dekning til Mexico. Problemene tårner seg imidlertid opp når de andre i ransgjengen sender en leiemorder etter Ghantt! Som om ikke dette var nok er Ghantt stupforelsket i sin tidligere arbeidskollega Kelly som på sin side bare har brukt ham til å få utført ranet.

Regissør Jared Hess lager her en komedie av en sann historie, og elementer av særegne morsomme karakterer og indiepreg tar filmen absolutt lenge et godt stykke i riktig retning som komedie.

Hovedrollen som David Ghantt spilles bra av Zach Galifianakis som med sitt utseende og lavmælte skuespill passer veldig godt i denne karakteren. Mot ham spiller navn som Kristen Wiig, Jason Sudeikis og Owen Wilson.

Flere av disse karakterene er hakket særere og mer genuint morsomme enn de fleste innen amerikanske komedier, og whtie trash-miljøet og tidskoloritten fra tidlig 90-tall er god grad herlig retro-morsom og lattervekkende!

Etter hvert er det likevel som om handlingen, hendelsene og alt sklir uti sirup og ting stopper noe opp, går treigt og blir direkte kjedelig for en lang stund. Filmen mister her energi og interesse, før den så tar seg bittelitt opp igjen mot slutten.

Opplysningene på slutten om at dette er en sann historie som fremdeles står som et av USAs største pengeran, er morsom og overraskende for oss som ikke visste dette. Fascinasjonen faller imidlertid fort da vi får se at den virkelige Ghant i dag lever i sus og dus og blant annet jobber som filmkonsulent på denne og andre filmer.

Som om Nokas-ranerne her hjemme skulle vært med på å laget Nokas-filmen, for så å solt seg i glansen og kjendislyset?! Makan! Bismaken farger slik derfor denne filmen som burde holdt seg for god til å glorifisere kriminelle slik. Ghantt-karakteren er småmorsom fordi han er dum, men ikke sjarmerende utover dette som kriminell.

”Masterminds” blir, med en dessuten misvisende tittel som heller ikke funker som ironi, bare tidvis veldig morsom og blir helhetlig for ujevn til å kalles vellykket. Det er litt for langt imellom de herlige replikkene og karakterene, og hadde man kjørt mer helhjertet på denne linja kunne filmen blitt dritgøy!

Det virker som om filmen er schizofren, ikke vet om den vil være ren komedie eller virkelighetsbasert drama, og denne kombinasjonen blir bare så som så. Helt grei underholdning er dette dog likefullt.