En fremmed skapning blir oppdaget nedfrosset i isen et sted i det nordøstlige Asia. En forsker tar det med seg på den transsibirske jernbanen for å frakte det tilbake til Europa. På turen bryter monsteret seg ut og en etter en blir folkene drept…

Spanske Eugenio Martin står for regien på denne togturen som etter hvert skal utvikle seg til å bli riktig så blodig og vill. Her snakker vi en film som er til forveksling lik John Carpenters ”The Thing”, bare at den sistnevnte er 10 år eldre. Med andre ord, Carpenter og co har helt tydelig tatt sin inspirasjon fra denne ”Horror Express”.

Toget med det rare i

Vi befinner oss altså på et tog hvor en mystisk skapning nedfrosset i is blir plassert bakerst i bagasjevogna. Togets passasjerer for øvrig består av en prest, forsker, politietterforsker, en greve og grevinne, med flere. Karaktergalleriet er slik både spennende og fargerikt, og tanker også til Agatha Christies ”Mord på Orientexpressen” kommer svevende både titt og ofte.

Tematikken er dog noe litt mer overnaturlig her enn i Dame Christies univers. Skapningen bryter seg etter hvert altså ut og marerittet er i gang. Utseende på denne missing link-karen er som en blanding av chewbacca, den avskyelige snømannen og en varulv.

Øynene hans er også rødglødende og folk som stirrer ham i øynene begynner å blø fra kroppsåpninger og blir blinde, for så å dø. Disse nærmest Terminator-aktige øynene er forsåvidt et kult element og filmatisk bra gjort i en film som er fra 1972, og trekk mot det overnaturlige og sci-fi-aktige er slik godt blandet.

Rikt karaktergalleri

Karaktergalleriet er som nevnt fargerikt og spekket. Kjente navn som Chrisopher Lee, Peter Cushing og Telly ’Kojak’ Savalas er i ledende roller. Toget er utformet i forskjellige stiler, klasser og forseggjort, mens folkene ellers er en blanding av både asiatere, russere og europeere.

Et gjennomgående musikktema brukes i filmen igjennom, både av folk som plystrer det, spiller det på piano eller det brukes som spenningstema. Dette temaet skaper en sterk særegenhet som også eksempelvis italienske Giallo-filmer også var kjent for med sine ofte egne musikktemaer og melodier, ofte plystret.

I forhold til hva troverdighet og realisme angår, så reagerer folket på toget mildt sagt svært forskjellig på denne skapningens tilstedeværelse. Presten på toget er intens og merkelig og synes å tilbe skapningen, mange blir selvsagt livredde, mens andre igjen nesten ikke hever på øyenbrynene og vil forstyrres i middagen en gang. Forskerne på sin side blir langt mer interessert i måten monsteret dreper på, og de utforsker ofrenes netthinner for så å finne ut hva de sist så rett før de døde.

Karakterene på toget har videre forskjellige og ulike motiv for mye av det som skjer, noe som er med på å skape en forholdsvis rik stemning og handling. Videre blandes vitenskap, tro og overtro i en salig røre som ender med en slutt som er god og underholdende.

Fargerik retroskrekk

Hvorvidt ”HorrorExpress” er så voldsomt heftig i dag kan diskuteres. Da er det nok mer underholdning å se kjente skuespillere interaktere i denne etter hvert utagerende historien hvor historielinjene blir større og større mot slutten.

Sminke, scenografi og skuespill er godt og pent, men den hårete skapningen på toget skremmer vel ikke særlig mange i dag.

Dette er derimot en film som garantert ville gjort inntrykk om man så den som liten, den har nemlig såpass mange minneverdige elementer at som barn vil man bli rimelig oppslukt av dette her. Som film har den slik en mer retro- og periodeaktig tiltrekning enn som virkelig skummel grøsser.