Når Regina Lampert, en amerikaner bosatt i Paris, kommer tilbake til byen fra en ferietur, mottar hun beskjeden om at hennes mann er funnet død. Hun hadde bestemt seg for å skille seg fra Charles Lampert, noe hun nå plutselig slipper å gjøre. Hun følte aldri hun riktig kjente sin mann, noe som blir ytterligere forsterket når hun får vite at han ble drept, dyttet av toget da han var på vei til å rømme fra landet!

Tilbake står Regina, uten eiendeler og hjem fordi Charles solgte alt bort på auksjon mens hun var bortreist. Et større pengebeløp er dessuten forsvunnet, og en etter en dukker det opp menn som vil ha kloa i pengene og som setter hennes selv i livsfare!

Hepburn og Grant så det gnistrer!

Regissør Stanley Donen står bak klassikere som ”Singin’ in the Rain” og ”Funny Face”, også sistnevnte med Audrey Hepburn i hovedrollen. Denne gang spiller hun rollen som stakkars Regina som altså uforskyldt havner oppi en pengejakt grunnet sin manns skjulte dobbeltliv bak hennes rygg.

”Charade”, eller ”Hvem lurer hvem” på norsk, er en romantisk komediethriller som simpelthen oser av kvalitet, underholdning og en svært velfungerende helhet som selv i dag føles nesten oppsiktsvekkende sterk!

For det er mye i den vellykkede blandingen av spenning og mystikkelementene i historien, det vittige og morsomme manuset, samt kjemien mellom skuespillerne som til sammen skaper denne sterke helheten. Samspillet mellom Hepburn og Cary Grant i rollen som den sjarmerende og behjelpelige Peter Joshua, sitter som et skudd!

Det er også svært fascinerende å se at humoren i denne filmen er såpass lavmælt, finskrevet og strålende levert av skuespillerne, at den ikke føles kunstig, overdrevet eller stiv slik mye av eldre filmer i dag naturlig nok gjør. Det er med andre ord en fryd å se Hepburn og Grant i samspill her!

Historien etablerer karakterer og mysterium på herlig vis. Her er mange likheter med Hitchcock, både i thrilleroppygningen, den narrative fremgangen, filmatisk visuelt og innen locationbruk. Rundt 1960 var da også Hitchcock på topp rent karrieremessig, med sin ”Vertigo” (1958), ”North by Northwest” (1959), ”Psycho” (1960)og ”Fuglene” (1963).

Det må jammen meg også Donen sies å ha vært, for selv om han kan likne mistenkelig på skrekkens mester, makter han å krydre sin egen film fra 1963 med et element som Hitch selv ikke brukte på langt nær i like stor grad, nemlig med humor! Denne oppleves så moderne og nesten forut for sin tid, at det er vanskelig å skjønne at filmen kommer fra den ellers så selvhøytidelige Hollywood-bransjen.

Uforutsigbar og tvers igjennom underholdende

Vi får også klare stemninger, handling og enkeltscener som kan minne mye om James Bond her, og de mistenkte skiller seg ut som særegne og spennende.

I det hele tatt funker karaktergalleriet knakende godt, og det er svært lett å bli revet med i en veldig uforutsigbar historie og fremgang som makter å overraske oss hele tiden. Etter hvert som mysteriet skrider frem, byttes roller om, og hvem som lurer hvem blir ikke klart før helt til slutt.

Vi må litt tilbake til humoren i denne filmen… For, det er vanskelig å ikke rose denne nok! Ofte helt uventet serveres nemlig lattervekkende og smarte replikker, som når Hepburn midt i en alvorlig samtale pirker borti Grants hakegrop og mumler ”hvordan klarer du å barbere deg der?” for så å vende tilbake til samtalen igjen! Eller når de to på en bar blir dratt med på en dans hvor de har en appelsin under haka og skal bytte denne over til den andre uten å bruke hendene. Det er uhøytidelig og kostelig!

Eksemplene på slike totalt uventede og særegne juveler av noen smått surrealistiske scener, er noe av det som virkelig hever ”Charade” opp til klassikernivå. Humoren er dog altså noe som Donen og manusforfatter Peter Stone skal ha all ære for og som skiller filmen mest fra Hitchcock, selv om også spenningen og mysteriet heller aldri mister verken styrke eller effekt!

En sikker klassiker!

Filmen er fargelagt med mang en minneverdig enkeltscene, bruk av locations i Paris, samt Hepburn i flotte kostymer som rammer henne inn som det ikonet hun var, og fremdeles er i dag. Med Grant ved sin side (forresten fascinerende lik George Clooney enkelte steder!) blir de som filmpar til å spise opp!

Hepburn bruker blikk, øyne og reaksjoner på en så morsom måte i denne filmen at det er en fryd å se på, mens Grant nærmest motsatte avslappede stil skaper nerve og drama som hennes motsats.

”Charade” skal ærlig innrømmes var ukjent for undertegnede, og det å oppdage en slik juvel er intet mindre enn fantastisk, hele 53 år etter at den ble laget! Dette er en film som skriker til deg at den bare vil sees igjen, og igjen, og igjen.

Det er veldig sjeldent at så gamle filmer holder seg så til de grader godt, et sikkert klassikertegn! Og det er ikke uten grunn at "Charade" er blir kalt 'den beste Hitchcock-filmen som Hichcock aldri selv laget', så... har du enda ikke sett denne, har du en stor opplevelse i vente!