Christian Wolff er et mattegeni med mer følelser for tall enn for mennesker. Bak fasaden som ansatt av et lite selskap jobber han som frilans regnskapsfører for noen av verdens farligste kriminelle miljøer. Etter hvert oppdager han underslag i millionklassen hos en klient, og stadig flere lik kommer da til overflaten.

Ben Affleck spiller dette mattegeniet med mer eller mindre klare autistiske trekk i en film som er en litt snodig blanding av thriller, krim og sterkt karakterdrama, en miks man ikke ser hver dag.

Det som gjør ”The Accountant” såpass fyldig og interessant er nemlig hvordan hovedpersonen Wolff sin spesielle personlighet, oppvekst og privatliv veves inn i de ulike sakene og plottet.

Her er flere likheter med både Jason Bourne og andre agenter eller etterforskere fra film. Det er unektelig også umulig ikke å se for seg Batman, hans todelte liv som privat og hverdagshelt, i måten Affleck portretterer Wolff. At han også spiller Batman for tiden gjør det enda vanskeligere å se bort i fra dette.

Heldigvis føles ikke Wolffs autismetrekk verken overdrevet eller stereotypiske, og karakteren vokser slik på oss igjennom filmen. Det er litt rart å se Anna Kendrick i en seriøs rolle som her, men det er noe sjarmerende i måten disse to mattegeniene ”finner” hverandre på.

I det hele tatt er filmens behandling av annerledeshet, det å ikke på død og liv skulle sette folk og personlighet i bås, en veldig fin og herlig side ved filmen!

Rent spenningsmessig mister ”The Accountant” litt brodden i alle bikarakterene, subplottene og i de ikke alt for overraskende tvistene i historien. Den er dessuten litt tung, dyster og lang der den blant annet bruker merkelig mye tid på bipersoner som ikke tjener helheten noe særlig.

Filmens kanskje største underholdningsverdi ligger mer i dens herlige blanding og variasjoner innen enkeltscener og dens gode innlemmelse og debatt rundt mennesketyper innen dramaet.

Slik viser regissør Gavin O’Connor at selv tørre og dystre thrillere også kan ha litt mer dybde innen karakterer og under hovedplottet.

Men noe voldsomt spennende film blir denne genreblandingen ironisk nok aldri, til det har man nok brukt nettopp litt mer tid på menneskedramaet enn på spenningsplottet.