---

Ingress:

Rachel pendler hver dag på toget mellom sitt hjem og New York. Hun sliter med å holde hodet over vannet etter en vond skilsmisse, og toget kjører forbi hennes gamle hjem, der hvor eksmannen fremdeles bor med sin nye kone og barn. I nabohuset bor et tilsynelatende perfekt par som Rachel blir svært opphengt i der hun fantaserer om parets fantastiske liv sammen.

Anmeldelse:

Så en dag ser hun fra toget noe som virker sjokkerende. Dagen etter våkner hun i en forferdelig bakrus, uten minner fra kvelden før. Hva skjedde?!

”The Girl on the Train” skal vise seg å ikke helt være det mysteriet alá Hitchcock eller Agatha Christie historien kan virke som i starten. Nei, dette blir mer et personlig drama hvor thrillerelementer veves inn i historien etter hvert som den går sin gang.

Emily Blunt er som vanlig dyktig, også her som den alkoholiserte og personlig slitende Rachel som er helt fortapt i ekteskapsbruddet og eksmannens nye liv. Blunt er svært overbevisende, både som full, bitter og stakkarslig, mens hennes motspillere i Rebecca Ferguson, Edgar Ramirez, Justin Theroux og Luke Evans får mindre å spille på i sine roller.

Plott med hvem som lurer hvem, folk er ikke slik man først tror, og så videre, kan fort bli både spennende og fascinerende, det kan nemlig være masse å kjenne seg igjen i rundt slik tematikk.

”The Girl on the Train” klarer liksom aldri å verken leve opp til oppbyggingen av avsløringer, ei heller være pirrende nok underveis i historien. Det er et alt for stort fokus på Rachel, selv om det er naturlig siden hun er midtpunkt. Men endeløse close ups av Blunts ansikt tilfører liksom ikke så mye i denne store mengden annet enn uttallige bekymrede blikk.

Da føles filmen heller mer interessant på et rent menneskedramanivå. I sin litt David Fincherske stil, tone og visuelle stil, forteller nemlig regissør Tate Taylor om menneskelig ondskap på sitt verste, i både fysisk og psykisk forstand.

Vi får hele spekteret presentert her, i hvor ondt et menneske kan være mot et annet, og hva det kan gjøre med dem det gjelder og som blir utnyttet. Dette føles som mye av filmens agenda, noe den fint klarer å skildre på en grell men god måte.

Utover dette blir dette likevel ikke fullt så spennende som man skulle ha håpet på, blant annet på bakgrunn av filmtittelen og åpningsdelen. Blunt bærer mye av kvalitetene her, filmens skildring av menneskelig ondskap er god og rystende, men gjør likevel ikke helheten til noe særlig uforglemmelig.