Bill Murray spiller seg selv i denne lille musikalske komedien som finner sted på et hotell i New York. Netflix produserte og slapp filmen rett før jul i fjor og Sofia Coppola står for regien.

Murray skal holde et direktesendt juleshow på tv da New York opplever en voldsom snøstorm. Alle de selebre gjestene hans uteblir grunnet snøstormen og etter hvert går også strømmen på hotellet og tv-sendingen går i vasken.

Slukøret og skuffet må han må ta til takke med å være på hotellet med vanlige gjester samt noen c- og d-kjendiser. Sammen klarer de likevel å stelle i stand en koselig kveld med mat, god drikke og julesang.

Vel… hva skal man si. Det var lett å ha store forhåpninger til denne lille tilsynelatende ”godbiten” fra Netflix. Murray er en sjarmerende kar, og i følge beskrivelsen og bildene skulle man tro dette ville bli en heidundrende herlig og fargerik kjendisfest. Så feil kan man ta.

Det vil si, vi får absolutt besøk av navn som George Clooney, Miley Cyrus, Chris Rock, Michael Cera, samt mange mindre kjente kjendiser og tv-fjes. På piano og som Murrays trofaste venn sitter dessuten Paul Shaffer, best kjent som fast pianist hos David Letterman.

Problemet med ”A Very Murray Christmas” er ikke nødvendigvis bare fraværet av virkelig interessante og fargerike kjendiser, men regien til Coppola skinner virkelig her igjennom som både sær, tung og lite effektiv i underholdningens navn.

Det er som hun bevisst har kjørt en antikommers narrativ fortellerstruktur, laget små og særegne sangnumre som verken er fengende eller veldig bergtagende. Overganger mellom scener er dessuten lite smidige eller fengende, mer oppstykkede og merkelige.

Bittelitt julestemning blir det da, heldigvis, og filmen er ikke helt uten sjarm eller små vittigheter innimellom. Merkelig nok ble filmen nominert til flere store filmpriser, inkludert Emmy, noe som fremstår som et mysterium, eventuelt kan leses som en intern bransjeomfavnelse av Coppola, Murray, og flere.

Her går det virkelig mye på smak og behag. Sangene varierer i alt fra gode kjente julesanger til mer ukjente og popmusikkaktige. Det verste er imidlertid at mange av dem som synger ikke kan synge! Murray selv har en ujevn men sjarmerende ok stemme, men flere av de andre høres ut som kråker! Når dette ikke formidles verken som særlig humoristisk eller sjarmerende rundt mange av disse, ja så står man igjen som et spørsmålstegn og skjønner ikke hva man skal tro.

Er dette virkelig pent? Er det ment å skulle være morsomt? Eller bare sært fascinerende?! Man kan alltids hevde tanken og moralen er at man skal synge med den stemmen man har, men hvorfor? Hvorfor ikke få inn noen som har litt greiere stemmer når disse folkene likevel ikke er kjente og store celebriteter?!

Det virker som Coppola og co bevisst har unngått de største julesangklisjéene, dette både innen sangene, pynten, tradisjoner og annet. Det er jo absolutt for så vidt helt greit, men det er mye som skurrer her i alt fra måten filmen blir presentert på av Netflix, via det faktiske innholdet i den, og som isolert film på bare 56 minutter.

Det er noe med at om man skal ”kødde” med og strekke tradisjoner rundt julen og annet, ja så skal man trå varsomt. Coppola og Netflix skal ha for forsøket, men filmen mangler klare effektive sider og resultatet innbyr ikke akkurat til et gledelig og tradisjonsrikt julegjensyn.