Den franske sykepleieren Mathilde jobber på et feltsykehus i Polen i 1945. Krigen er over, men befolkningen prøver enda å stable landet på beina igjen. En dag blir hun oppsøkt av en nonnen som trenger hjelp i sitt kloster. Det skal nemlig vise seg at mange av hennes mednonner er blitt gravide! En mørk hemmelighet skjuler seg innenfor klosterets vegger...

Regissør Anne Fontaine (Coco før Chanel) skildrer med sin De Uskyldige en sann historie hvor tematikk som religion og tro møter hverdagsrealisme og vitenskap på en svært interessant måte.

Vi følger altså feltsykepleier Mathilde som selv er både ateist og realist, og møtet hennes med de hjelpeløse nonnene byr på flere utfordringer. Nonnenes plikter og deres knugende virke står i veien for alt fra kroppskontakt, via medisinsk pleie, til hva de skal gjøre med barna når de blir født. Med små, ærlige og troverdige grep, både innen manus og enkeltscener, skildres handlingens mange utfordringer og problemstillinger på en utrolig bra måte.

Lou de Laage i hovedrollen som Mathilde er fantastisk troverdig, nydelig og herlig som den hjelpende sykepleieren. Hun er som karakter oss publikums øyne og vinkling inn mot mye av handlingen og de moralske sidene ved historien.

Det er også lett å like regissør Fontaines gode balanse mellom Mathildes skeptiske og rasjonelle tilnærming til ting, mot nonnenes altoppslukende tro og virke, alt stående i naturlig skarp kontrast på mange måter.

Det er blant annet tidvis provoserende og overvære måten religion og tro er med på å blende og binde mennesker på, hvordan dette kan ødelegge enkelte fullstendig. Samtidig er filmen nydelig på det å vise nonnenes indre kamp mot sine demoner og tro, noe som skaper sympati og empati med ofrene, men altså uten å helliggjøre verken den ene eller andre siden av klosterveggene for mye heller.

”De Uskyldige” føyer seg pent inn i rekken av filmer som skildrer den andre verdenskrig litt utenifra, i etterdønningene av krigen og hva denne gjorde med folk og samfunn.

Med en kvinnelig hovedrolle i sentrum, og nonnenes skjebner som voldtatte av soldater, er filmen dessuten såpass særegen som virkelighetsskildring at den føles svært viktig å få fortalt. Også slike mennesker er krigens ofre, men sjeldent den typen man kanskje tenker først på når man skildrer krig.

Anne Fontaines film er ellers veldig pen i sine kalde, men tydelige og vakre bilder, og skuespillet av både hovedroller og biroller føles helt på topp. Den interessante krysningen av tro og vitenskap, moral, tabuer og skam, tilfører dramaet en intensitet som med skuespillerne raskt griper tak i deg!

En av de siste replikkene sies av ei nonne som bryter med klosteret og reiser bort. Hun sier ”jeg vil leve!”, og blir slik et bilde på en ny start etter krigen. Dette innleder filmens nydelige slutt som rett og slett bare går rett i hjertet!