Kenny Wells, en dynamisk og desperat lykkejeger, søker den amerikanske drømmen og slår seg sammen med en like ivrig geolog. De legger så ut på en reise for å finne gull i den indonesiske jungelen.

Stephen Gaghan står bak hovedsakelig Syriana fra 2005 og tar igjen fatt på en utrolig og sann historie. Denne gang er det skandalen rundt en gullgruveinvestering på 80-tallet, og de uttallige ringvirkningene dette fikk, som står som grunnhistorien.

Matthew McConaughey har tidligere spilt mang en sterk, dedikert og minneverdig karakter. I Gold spiller han den dumnaive lykkejegeren Kenny Wells som støter på rikelig med både motgang og medgang i sin søken etter rikdom og velferd.

Vi har sett det før, portretter av slike egosentriske, narsissistiske tullinger som tråkker over nærmest alt og alle på sin jakt etter rikdom, men som ofte blir mer provoserende enn fascinerende som karakterportretter.

Gold står lenge i fare for å bli nettopp slik selv. Rollen som Wells er nemlig veldig overspillende og hakket for kunstig, selv til McConaughey å være, til at vi kjøper dette helt.

Når sant skal sies blir man imidlertid mer imponert over karakteren og skuespillet utover i filmen, for han er så ekkel, småfeit og slitsom at virkningen som sådan faktisk blir ganske så bra til slutt, ironisk nok.

Frem til da er filmen i særlig første del treig, tung og mindre interessant. Først langt over halvveis løsner det for disse lykkejegerne, og man dras for en bitteliten stund inn i en eskapismetilværelse bestående av rikdom og luksus.

Like fort som man klarer å si ’gull’ snur tilværelsen i privatlivet til Wells igjen til det negative, og de virkelige problemene begynner å melde seg. Historien tar så en utrolig vending, og man skjønner hvor enorm påvirkning dette måtte ha hatt for folk i virkeligheten.

Gold blir slik en typisk sann historieberetning som i seg selv er veldig interessant og utrolig, men hvor filmen om alt dette selv i store deler er dørgende kjedelig og uengasjerende.

At vi ikke får se Wells selv grave et eneste spatak etter gull, får derfor stå som eksempel på filmens mangel på troverdighet i flere ledd. Wells prøver flere steder å vekke empati og sympati i oss med ”rørende” taler eller gullkorn, men man sitter mest og bare irriterer seg over ham. Betegnende.

Filmen er ellers overlesset med dialogscener som aldri løfter dette opp til noe direkte spennende og engasjerende. Filmatisk er det passende med kornete bilder til handlingen lagt til 80-tallet, men også her savnes mer direkte jungelliv og konkret gullgraving.

Regien til Gaghan føles å ville kopiere The Wolf of Wall Street og American Hustle i sin retroaktige stil, men uten at denne er så gjennomført at det fenger like godt som i nevnte filmer.

Man får likevel i det minste en kul del mot slutten hvor skadefryden vår overfor Wells føles som en slags svak belønning for å overvære en film som føles at aldri tar slutt.

Selv om McConaughey gir jernet til den store gullmedaljen, og godt er forsåvidt det for underholdningens skyld, vet man jo at det ikke nødvendigvis er gull alt som glitrer.