Helen Lyle er student ved et universitet i Chicago hvor hun skriver på en oppgave vedrørende lokale myter og vandrehistorier. Det er den siste tidens mange uoppklarte drap i byen som engasjerer henne, og det faktum at vitner refererer mye til legenden om Candyman får henne hekta på saken. Denne mannen skal visstnok åpenbare seg om man sier navnet han fem ganger foran et speil, en mann med en krok til arm og som dreper den som påkaller ham!

Når Helen og en medstudent oppsøker området hvor et drap har funnet sted, merker hun på folkene der at de virkelig er redde for noe. Helen selv tror selvsagt ikke mye på mytene, men når hun ignorerer folks advarsler og undersøker saken nærmere, starter en ny rekke grufulle drap...

Candyman fra 1992 er gjort av britiske Bernard Rose og har Virginia Madsen i hovedrollen som den nysgjerrige studenten Helen. Madsen er kjent blant annet fra Sideways (2004) hvor hun ble Oscar-nominert, samt at hun har vært med i mange tv-serier de siste tiårene.

Sammen med venninnen Henrietta (Barbara Alston) drister hun seg til det svarte gettomiljøet i Chicago, et belastet og kriminelt område hvor altså flere groteske drap har funnet sted. Det er her hun finner et vitne som hun snakker med, samt får tatt bilder av det angivelige gjemmestedet til denne Candyman.

Noe av det som står seg ut fra Candyman er det faktum at filmen har noe så sjeldent som en (eller egentlig også to) kvinner i hovedrollene og som handlingen sentrerer rundt. Helen er med i så og si hver eneste scene, mens venninnen Henrietta også lenge henger med.

I tillegg er handlingen i store deler lagt til det svarte miljøet, noe som heller sjeldent blir skildret i annet enn i filmer med konkret farget handling og tematikk.

Denne filmen kom året etter at vi hadde blitt trollbundet av Clarice Starlings mareritt i Nattsvermeren, i Jodie Fosters skikkelse, også hun en sterk etterforskende kvinne i sentrum. Noe av samme effekten og utstrålingen har også Helen, selv om handlingen i Candyman selvsagt går litt lengre i hva spørsmål rundt virkelighet og realisme angår enn historien om Buffalo Bill og Hannibal Lecter.

I selve historien om Candymannen er det selvsagt også umulig ikke å se en kritikk og kommentar til slaveriet i USA, behandlingen av svarte og miljøer hvor drap og kriminalitet ikke får like stor oppmerksomhet fra politiet. Et angrep på Helene et stykke uti filmen, får langt større opmerksomhet, og blir slik et tydelig bilde på denne kritikken.

Candymannens opprinnelse og historie har nemlig røtter tilbake til slaveritiden på 1800-tallet, og hans hevnlyst er selvsagt lett å koble til også mye av dagens amerikanske historie rundt raseforskjeller.

Slik sett blir nesten denne delen av filmen og tematikken vel så sterk og engasjerende, som filmen som ren skrekk og underholdning. Som genrefilm kan dens overgang og kobling til fantasy og det overnaturlige minne mye om liknende filmer på 80- og 90-tallet, som Hellraiser, The Fly, Friday th 13th, med flere. Plottet er altså ikke heeeeelt jordnært, for å si det mildt.

Som ren skrekk er det likevel flere jumpscares fordelt utover, og flere scener er veldig blodige og groteske. Kombinasjonen virkelighetsnært drapsmysterium og urbane legender blandes rimelig lett i historien og overgangen er selvsagt vanskelig å svelge, i hvert fall om man er voksen.

Filmen lider også på mange måter under å være produkt av 90-tallet, hvor det filmtekniske flere steder er litt for dårlig. Vi ser en synlig vaier her, en stuntkvinne med parykk der, etterpålagte visuelle effekter, og så videre.

Likevel, her er også en til en viss grad imponerende regi og formidling av en historie som jo nettopp er vanskelig å få troverdig på film. Spesielt er det nesten litt rart å se såpass brutale drap og endelikt på enkelte av karakterene her, skjønt filmen sannsynligvis ble klippet da den gikk på kino.

Utviklingen i handlingen er dessuten eksempelvis spennende og medrivende, og flere av karakterene er gode i skuespill og i sine roller. Tony Todd som the Candyman er et eksempel her, samt enkelte av birollene også.

Tatt dette i betraktning er Candyman blant de bedre og penere fusjonene mellom realitet, drøm og surrealisme som mange 90-tallsfilmer hadde. Selv om det, alltid, er vanskelig å leve seg inn i noe slikt er det i det minste et fascinerende univers og en handling i grunn her som føles god og bra laget.

Det er også lett å like veien enkelte av karakterene tar, uten å røpe for mye rundt dette, men slik tilføres også et ledd her innad som i hvert fall ikke skal beskyldes for å være klisjé. Legger man godviljen til, er dette derfor en liten godbit fra det ofte filmatisk utdaterte 90-tallet.