Etter at den forrige leieboeren ble brutalt myrdet, flytter to nye jenter inn i leiligheten hennes. De to er modellene Jennifer og Marilyn, og det går ikke lenge før en av dem blir forfulgt av en mystisk mann. Det mangler ikke på merkelige personer i og rundt blokka de to har flyttet inn i.

Blant disse er en lesbisk nabo, en gammel merkelig dame og hennes deformerte sønn, og blokkas arkitekt som tilfeldigvis har total skrekk for blod. Det mangler med andre ord ikke på mer eller mindre klassiske giallo-trekk i dette innholdsrike mysteriet fra 1972.

Regi er ved italienske Giuliano Carnimeo som gjør en både rimelig småerotisk og grei giallorull utav dette mysteriet. Filmen er riktig nok aldri direkte kjedelig, men ingrediensene føles litt kastet inn, som bare for å tilfredsstille.

Form og helhet blir slik ikke derfor nødvendigvis like stram, særegen stilig eller spennende som en virkelig god giallofilm bør være.

Karaktergalleriet er dog bredt og fargerikt. Jennifer blir, foruten å forsøkt drept ved enkelte anledninger, forfulgt av sin mann som hun giftet seg med da hun var med i sexsekten hans. De brukte Iris-blomster som symbol i sekten, og derav filmens tittel.

Tradisjonen tro er filmen spekket med logikk- og troverdighetsbrudd som man ikke forstår døyten av. Her har eksempelvis morderen en beksvart strømpebukse over trynet, noe som umulig kan være verken særlig enkelt å se igjennom i mørket, ei heller la være å vekke oppsikt med ute på gata blant folk og i fullt dagslys.

Men pytt, pytt, dette er som sagt en giallo fra 70-tallet, så logikken pisser vi litt på. Det viktigste er altså å tjene giallo-trekkenes mange særegenheter, som altså fordekt morder, et knippe mistenkte, twister i historien, samt en slutt som ikke henger på greip overhodet.

Morderen bruker interessant nok gule hansker i denne filmen, trolig som symbol for ’giallo’ som betyr ’gul’ på italiensk.

En litt interessant ting med The Case of the Bloody Iris er at filmen har mye humor i manus og karakterer. Altså, ikke sånn at man i dag gapskratter, mer med dumme karakterer og oppmyknende situasjoner som dessuten er med på å gjøre filmen enda mindre direkte skummel.

Denne gialloen er nemlig egentlig langt mindre stemningsfull i spenningen enn det de riktig så creepy gialloene makter. For dem som liker humor kan derimot denne filmen tilby også dette som underholdning, og helhetlig blir derfor filmen egentlig ganske underholdende.