---

Ingress:

En falsk greve klekker ut en intrikat plan for å tilrane seg formuen til en japansk adelsjente som er enearving til sin onkels palass og rikdom. Sammen med en ung kvinnelig lommetyv, tar de seg jobb på palasset og setter planen ut i live. Men, de to jentene utvikler et uventet nært forhold og herfra går ingenting som planlagt…

Anmeldelse:

Chan-wook Park er en av Asias mest markante og kjente regissører, med titler som Oldboy, Lady Vengeance og Thirst på samvittigheten. Hans filmer er umulig å forholde seg nøytral til, samt har et så audiovisuelt sterkt uttrykk at man som regel går litt skjelven i fra møtet med denne karens filmer.

Også i hans siste Kammerpiken får vi servert et såpass spekket, variert og slående filmatisk mesterverk at opplevelsen sitter igjen i hele kroppen etterpå!

Filmen er ikke på langt nær så voldelig og ekkel som hans tidligere filmer. Til gjengjeld er det en god dose erotikk og nakenhet her som er sjeldent å se på kommersiell kino.

Når de to jentene etter hvert utvikler sitt nære forhold, spinner også historien videre som et stadig overraskende og underholdende mysterium. En kamp basert på både penger, hevn og kjærlighet utspiller seg nemlig.

Det er svært mye som kan diskuteres her, ikke minst rundt personlig smak og behag, men det interessante og fascinerende er at dette uansett ikke vil rokke ved filmens filmatiske skyhøye kvaliteter.

Men man må følge godt med, for tempoet er rimelig fremadgående, med få pauser. Henger man med blir man belønnet med en svært solid skrevet historie og et plot som oser av energi, følelser og vendinger.

I fare for å bli fristet til å kalle regissør Park selv for en mannsgris, (sexscenen er utelukkende mellom de to kvinnene) skal filmen i det minste ha det sagt at den er basert på en roman av en kvinne, i Sarah Waters.

Mannsgriser er det imidlertid nok av i denne historien likevel, for de fleste mannlige karakterene er enten seksuelt oversultne på grisete novellesamlinger som unge kvinner leser opp for dem, eller de holder kvinner i et jerngrep som seksuelle lekedukker.

En rik bruk av og skildring av kamasutrakultur og historie står også sentralt, og gamlegrisen selv i den rike palasseieren er ikke akkurat noe sjarmtroll per definisjon.

Det ligger tydelig en bevisst kritikk mot menn og machokultur i disse skildringene, det er overtydelig at mannfolks overhengende maktmisbruk og nedsettende holdninger fargelegger hele historien. Dette gjør filmen også direkte viktig som kritisk tonesetter.

Kammerpiken er som film en totalopplevelse av filmmediets aller peneste og mest virkningsfulle egenskaper som klarer å komme til sin fulle rett. Bare i lydbildet er det så mange detaljer, små men viktige lyder, at det er som om lyden av både klær, stofflighet, kaffekopper, skinn og lær bare kommer helt ut av lerretet.

Scenografi, locationbruk, klær og kostymer, alt er til å spise opp! Filmatisk er bildeutsnitt, komposisjoner, fargebruk og klipp så narrativt drivende og oppslukende at selv de minste og enkleste hverdagslige ting og objekter blir som kunstverk i Parks regi.

Den utstrakte bruken hans av midtstilte hovedmotiver i bildene er et godt eksempel her, mens umerkelige overfadinger i bildene skaper ytterligere et spennende grep i filmspråket.

Historien er lang, og man bør være våken om man altså skal henge med her. Det er som å overvære en blanding av eventyr og sagn, et trekantdrama og et menneskelig psykologisk portrett, på én og samme gang.

Det eksotiske ved den japanske og koreanske kulturen blir selvsagt også en egenverdi, spesielt for oss europeere, mens denne kulturelle formidlingen gjøres så smakfullt, pent og stilig at man i store deler av filmen bare sitter og beundrer alt.

Kammerpiken er med andre ord en estetisk og filmatisk nytelse av en opplevelse som også rent psykologisk tilbyr mentalt snadder på et nivå som mye film aldri er i nærheten av. Park leker seg dessuten også med sort humor her og hevnmotivet er gjennomgående, slik som i hans tidligere filmer.

En av årets garantert mest spekkede og kvalitetssterke filmer dette som er en oppvisning i at alle sider ved en kompleks film faktisk kan klaffe optimalt samtidig, i rette regihender.