Professor Henry Jarrod er en dyktig skulptør som forguder sine voksdukker over alt på jord. Hans spesialiserer seg i historiske personligheter, men når museet hans en dag brenner ned, forandrer alt seg!

Historien om denne gale professoren starter altså med at partneren til Jarrod setter fyr på voksmuseet hans, alt for å få noen sårt tiltrengte penger igjen på forsikringen. Etter et basketak imellom de to forsvinner Jarrod tilsynelatende i brannruinene, men etter hvert kan det synes som om han ikke var helt død likevel!

Regi er ved ungarske André De Toth som foruten denne voksskrekken er mest kjent for noir-filmene Pitfall (1948) og Crime Wave (1953).

Også House of Wax kom ut i 1953, og er om ikke annet noe så sjeldent som en både fargefilm OG 3-D film anno 1953!

Fargerik skrekk i 3-D!

Filmen var den første større kinofilmen i farger og i 3-D, noe som gjør den aldri så lite historisk, både kulturelt, filmatisk og selvsagt visuelt. Spesielt ser vi det i en av karakterene som ønsker publikum velkommen utenfor vokskabinettet, at man skjønner 3-D effektene. Her har man en mann som slår på en ping pong-ball festet i en strikk, rett i mot kamera, noe som trolig var en skikkelig morsom publikumsgig den gang da.

Tilbake til selve filmen så er også den såpass god og fremdeles så stødig underholdende at den holder seg fascinerende godt! Legendariske Vincent Price gjorde haugevis av skrekk- og spenningsfilmer i sin karriere, og i rollen som Professor Henry Jarrod glitrer han stolt, høy og ruvende som alltid.

Jarrod er fremstilt nærmest som en Frankenstein, en gal professor som fanger sine ofre i voks, og stiller dem ut i sitt kabinett og museum. Hans assistent heter passende og forbilledlig nok også Igor, en kar som i tillegg er døvstum og selv ser ut som en sminket voksdukke.

Øvrige karakterer er blant annet Sue, venninnen av et av Jarrods siste ofre, en dame som raskt reagerer på den slående likheten mellom venninnen og voksdukken av Jeanne d'Arc!

På samme tid blir Sue ved flere anledninger jaget og forsøkt angrepet av en mørkkledd skikkelse av en mann med ødelagt og brannskadd ansikt. Kan det være professoren som jakter henne nattestid? Hvorfor ser han annerledes og helt vanlig ut ellers da?!

Sammentreffene med et nytt, nyåpna voksmuseum, den overlevende professoren og forsvunnede lik blir for mye for Sue og hun engasjerer politi og bekjente i å forsøke avsløre professoren.

Vil Sue klare det i tide, eller blir hun selv offer for den gale dukkemakerens glovarme voks?!

Filmteknisk smart og pen!

Som film er House of Wax rimelig enkel. Tydelige bygde kulisser og falske bydeler legger likevel ikke nevneverdig demper på stemning eller innlevelsesevne.

Både modellene av vokskabinettene og dukkene er fascinerende nok i seg selv, og enkelte av dukkene ser overraskende ekte ut! Man blir selv lurt ved flere anledninger, og denne leken med det visuelle og ansiktsgjenkjenning er både underholdende og smått spennende.

Regien føles stram, enkel og effektiv, uten større krumspring eller overdrivelser rundt de fra før av teatralske dukkene og denne settingen. Sminken er, naturligvis, både bra og slående, mens filmen holder seg altså forbausende herlig og morsom til å være 64 år gammel!

House of Wax er dermed en stor anbefaling av en film hvis tidens tann har fart godt med, spesielt om man ser den oppussede blu-ray utgivelsen. Denne konkret særegne historien er velformet og underholdende skrevet, samt treffer flere spenningsmessige punkter som gjør den veldig severdig, makaber morbid, men gjort på en pen og smakfull måte! Ikke minst er den imponerende stilig til å være tidenes første 3-D film, og da menes også på andre punkter enn gigen med 3-D.