En liten gutt mister moren og blir foreldreløs. Han finner likevel nye venner på barnehjemmet som blir hans nye hjem. Politimannen Raymond er dessuten en god venn og ha i tunge stunder, og barna er ellers i samme situasjon som ham.

Denne fransk-sveitsiske perlen av en animasjon var Oscar-nominert tidligere i år og fremstår som en virkelig sjeldenhet av en stop-motion animasjon!

I stil og uttrykk kan den minne godt om en blanding av typisk Wallace and Gromit og Postman Pat, hvor figurene er fargerike, forseggjort særegne og underholdende herlige. Litt Tim Burton føler man også innimellom, men det er i tematikken at denne filmen virkelig skiller seg ut!

Handlingen er nemlig både alvorlig, tidvis dyster og tar opp tema man sjeldent ser skildret i rene barnefilmer. Hovedpersonens mor er eksempelvis alkoholiker, mens de andre barnas skjebner heller ikke akkurat skal vise seg å være noen solskinnshistorier.

Barna liker dessuten å snakke om sex og nakenhet, noe som føles morsomt ærlig gitt barnas alder og derfor naturlige nysgjerrighet.

Løvetannbarn er slik en film som føles å treffe like godt hos små som voksne, noe som også er ikke rent lite sterkt. Realismen som presenteres og bakes inn her er rett og slett til å spise opp og varmer et filmhjerte som har sett alt for mye glatt, tom og oversminka film, deriblant animasjon ment for barn.

De norske talene er dessuten overraskende bra i sin bruk av særegne stemmer som har både personlighet og dermed også sjarm, noe som virkelig trengs til visse karakterer her. Filmen er en bittersøt skildring av en barndom hvis unger er litt annerledes enn andre barn og har fått en ekstra tøff start på livet.

Løvetannbarn burde være et forbilde, både som teknisk flott animasjon, men kanskje vel så mye som en mer rett fra levra-aktig tilnærming til handling og virkelighetsskildring. La oss si litt stikk motsatt falsk Disney-idyll, men uten at også det fantasifulle, lekne og visuelle så absolutt likevel er tilstede. En film for hele familien dette, virkelig.