Richard er en foreldreløs spurv som vokser opp i en storkefamilie, og tror derfor at han er en av dem. Når storkene skal trekke sørover mot Afrika om høsten må de forlate Richard, for en liten spurv vil ikke overleve den lange reisen. Lille Richard er derimot en modig liten fyr, og bestemmer seg for å følge etter…

Richard Storken er noe så sjeldent som en stor norskprodusert animasjonsfilm med en original historie. Samarbeid med tyske og belgiske krefter har altså resultert i en film som på mange måter funker svært godt, av mange årsaker.

Bare historien er såpass universell og treffende at det ikke er rart at denne filmen allerede er solgt til en haugevis med land etter visninger blant annet under filmfestivalen i Berlin tidligere i år.

Allerede i de første bildene ser vi på en og samme gang en knakende pen og fin animasjonsstil og nivå, dog ikke helt der oppe på Pixar/Disney-nivå, til det er animasjonen ikke detaljert nok i tekstur, fjærprakt, hår og liknende.

Likevel, fargene er på plass, og i sentrum står altså en liten sjarmerende kar hvis hans annerledeshet delvis står i veien for hans liv og tilhørighet.

Heldigvis for Richard møter han på et par andre snodige utskudd. Den rare schizofrene ugla Olga snakker mye med den usynlige vennen sin, mens en redningsaksjon av en flamboyant undulat gir ham enda en ny venn.

I rollen som Richard har Jonas Oftebro stemmen, mens far og mor Nils Ole Oftero og Anette Hoff snakker storkenes tale. Haddy Njie er ugla Olga med dårlig selvbilde, mens det helt klart er Bjarte Hjelmeland som stjeler showet i dobbel forstand som den selvsikre og narsissistiske karaokeelskende undulaten Kiki.

Det er også Kiki som har fått tildelt det mest morsomme manuset, noe også vi voksne kan humre og lett godt av. Øvrig humor er mest beregnet på de mindre barna. Dette inkluderer en litt morsom men på grensen til klein bruk av sosiale media-humor som nok vil fange oppmerksomheten på tvers av alderstrinn, men kanskje på ulik måte.

Ferden starter i Tyskland, hvor Richard blir født og mister sine foreldre etter en Bambie-aktig traumatisk åpningssekvens. Når han blir adoptert av storkene går reisen videre via Frankrike, Italia og mot Marokko hvor en fristende stor innsjø tiltrekker storkene.

Kjernesunne morallinjer som adopsjon, familiebånd, vennskap og det å være annerledes preger filmen på en lite overraskende måte. Likevel funker det ganske så bra, mye takket være en kjerne av hovedkarakterer som møtes som annerledes individer og videre sjarmerer med hver sine problemer.

Her er ingen glossy og perfekte Disney-prinsesser, nei mer karakterer som mange vil identifisere seg med.

En liten hønefjær kan man plukke på filmen dog grunnet dens utbredte bruk av stereotypi, både innen fremstilling av nasjonaliteter, kjønnsroller og annet, noe som verken er imponerende eller med på å bryte ned liknende stereotypibruk.

Heldigvis er dette gjort med sjarm og vidd, så man bikker likevel ned på at det føles greit nok, men til neste gang bør man kanskje tenke seg litt om, hvis ikke er det som man snakker med to tunger rundt moral og endimensjonale typefremstillinger som barn lett tar til seg.

Richard Storken er derfor en nokså vellykket norskprodusert film som fortjener et universelt publikum. Det er en velbalanse her både innen tematikk, moral og herlig fartsfylt action som føles så god! De minste vil nok kose seg mest, men som familiefilm er den også ypperlig som talerør for viktige tema som at det å være annerledes er helt greit!