Vi befinner oss i tiden rett etter 1.verdenskrig i en liten tysk by. Her går Anna hver dag og sørger ved graven til sin forlovede, Frantz, som ble drept under kamphandlinger i Frankrike. En dag ser hun en ung mann som også legger blomster på graven. Mannen er den franske Andrien som påstår han kjente Frantz, men hans nærvær skaper fort uro i byen…

Franske Francois Ozon står bak mange interessante og spennende karakterskildringer, gjerne hvor smått mystiske ting ligger og lurer under overflaten.

Så er også tilfellet i Frantz, men dette er også en historie om forsoning, nestekjærlighet, speiling av virkelighet og oss mennesker på tidvis mesterlig Rent visuelt kjører Ozon store deler av historien i passende sort/hvitt, mens unntaksvis i mindre perioder i farger, da som regel i de mer lykkelige og lettere partiene i historien, visuelt illustrerende nok.

Det er så mye som er uuttalt i denne filmen at historien gir oss masse mat og tanker vi selv må fordøye, et svært engasjerende grep dette. Videre forblir også mye ubesvart og mystisk i handlingens utvikling, samt at særlig Adriens kjennskap til Frantz lenge står ubesvart.

Kanskje skal det dog vise seg at deres forhold ikke var slik vi fort tror, og her leker Ozon seg (igjen) med både forhåndsantagelser, kjønnsfremstillinger, seksualitet, toleranse, normer og moral slik han har gjort også i tidligere filmer.

Tematisk berøres i større og mindre grad et bredt spekter av medmenneskelige sider som både engasjerer og ikke minst rører sterkt.

Bare i måten franskmenn og tyskere blir skildret, hvor like de egentlig var/er, selv om de var fiender, er et illustrerende eksempel på dette.

Dette blir også derfor et portrett av en etterkrigstid og med alt hva dette kan innebære. Hvordan takler mennesker sorg, savn og eventuell tilgivelse? Her er Frantz på sitt mest oppslukende og nydelige. Man kan bli varm i hjertet av langt mindre!

Paula Beer i rollen som Anna føles perfekt som den lavmælte, sørgende men bedårende enken, mens Pierre Niney som den plagede Adrien på opprørende vondt vis spiller troverdig på hva sorg og andre plager kan gjøre med et menneske.

Måten Adrien og Anna etter hvert ”skifter” roller på og hvordan de speiler hverandre, er eksempelvis et genialt og imponerende bilde på Ozons regi og skrevet dramafilm!

Frantz er rett og slett en fyldig nydelig historie som føles mesterlig regissert i både karakterer, narrativ utvikling og ikke minst i sin behandling av mellommenneskelige utfordringer som sjeldent sees så troverdig og gjennomført smart gjort som dette.