Regissør Cristi Puiu står bak også den kritikerroste Lazarescus Død fra 2005 og flesker her til med intet mindre enn en nærmere 3 timer lang slitsom og tung  tålmodighetsprøve av en film.

En rumensk storfamilie samles i en trang leilighet for å minnes at patriarken i familien, Emil, har gått bort. Tradisjonen tro er slike markeringer også et stort festmåltid, men her blir måltidet hele tiden utsatt fordi gjester kommer og går til sitt eget forgodtbefinnende, mens den ene avsløringen etter den andre kommer for dagen. Dagen og kvelden blir derfor både minneverdig, amper, og provoserende.

Sieranevada er som en rumensk variant av britisk ’kitchen sink’, sosialrealisme på sitt mest nakne og realistiske. Den er en film mange vil hate, rett og slett fordi den provoserer med sine tre timer lange observering av en familie og deres samlende uenigheter, latter og tårer, alt som en tilsynelatende røre uten mål og mening.

På den andre siden er filmen derfor også så fantasisk. Hvorfor, spør du? Jo la meg forsøk å forklare....

Igjennom denne nærmest dokumentaraktige observeringen, skildres veldig mye mer enn man kanskje først tenker over. Politikk diskuteres og engasjerer utvilsomt deg som seer også, kjønnstyper skildres og forteller mye om både menn og kvinner, religion er styrende og førende for så mye i deres liv, mens foreldreskap og parforhold får kjørt seg og er sikkert lett gjenkjennelig for mange.

Alle disse elementene av tematikk gir en givende opplevelse av observasjon om oss selv, hvordan og hvorfor vi oppfører oss slik vi gjør i diverse situasjoner.

Filmen er ikke minst, og kanskje viktigst, nettopp derfor et godt og samlet portrett på oss mennesker. Bare se på måten disse folkene behandler hverandre på, hvor mye de krangler, er uenige om alt fra filleting til mer alvorlige. Hvor frekke de er, men også snille og hjertevarme mot hverandre.

Som seer kveles man nesten underveis av folketettheten, divanykkene, problemene og selvopptattheten, og slik blir Sieranevada og denne leiligheten et knakende godt bilde og skildring på et mikrosamfunn av mennesketyper og situasjoner.

Man skal selvsagt heller ikke glemme hvor godt alt flyter, både i overganger, manus og skuespill som virkelig føles troverdig og ekte. Hvorvidt det er snakk om strengt manus og regi her eller mer improvisasjon vites ikke, men med relativt få klipp er det en knakende godt gjort orkestrering av disse tre timene uansett.

Deilig er det også at under mye av bråket, uenighetene og kranglingen ligger det en mørk humor og lurer, mange ganger visualisert av at karakteren Lary forsøker å kvele sin egen latter og ikke klarer la være å le av de andres divanykker og selvmedlidende grining.

Da er det vanskeligere å bli lurt av det tekniske, som lyd og kamerakjøring som litt for ofte avsløres som nettopp et kamera og ikke blikk, eller at lyden har mer ruskete overganger. Dette er ikke kvalitet i toppklasse, men ei heller noe som irriterer noe veldig, bare drar deg ut av opplevelsen litt her og der dessverre.

Sieranevada er også slitsom fordi man må lese undertekster nærmest uavbrutt i tre timer, noe som er tungt. Selvsagt kunne regissør Puiu kuttet, sakset og klippet mye både her og der, og det er fristende å trekke kraftig på nettopp dette, for da ville filmen vært enklere å slukes for enda flere folk, uten at den trolig ville mistet noe kraft av den grunn. Som menneskeportrett blir uansett dette en krevende men stimulerende og smart film, dog ikke for alle.