Paret Jessie og Mark bestemmer seg for å ta til seg gutten Cody på 8 år. Det de ikke vet er at Cody bærer på vonde opplevelser og har problemer med å sove. Det skal nemlig etter hvert vise seg at drømmene hans manifesterer seg i virkeligheten mens hans sover! Resultatet er at Codys drømmer vises både om de er gode, eller onde, og Jessie og Mark blir tvunget til å ta drastiske avgjørelser rundt den nye adoptivsønnen.

Paret mistet nylig sin biologiske sønn, og Cody synes i starten som en perfekt gutt som de er veldig glade for å ha fått lov til å adoptere. For å stoppe marerittene hans må paret komme til bunns i hva som plager gutten…

Regissør Mike Flanagan står også bak filmer som Oculus, Hush og Ouija: Origins of Evil. Hans filmer er på én og samme gang grøssere som har et sterkt fokus på menneskene som rammes, samtidig som historiene også kan ha noe overnaturlig over seg.

Before I Wake skildrer hvordan dette paret takler sorgen ved å miste sin sønn, samtidig som de tar dette med seg over i forholdet med sin nye sønn. Spesielt Jessie klarer ikke slå fra seg mye av det som skjer når drømmene til Cody etter hvert også maner frem hennes avdøde sønn.

Slik historien utvikler seg, går den plutselig fra å være en mer klassisk oppbyggende grøsser til noe mer overnaturlig, veldig tydelig illustrert med drømmeaktige sekvenser hvor etterpålagte effekter preger scenene.

Disse er dog pent utført, og gjennomgangstemaet med sommerfugler kan selvsagt også tolkes i mange retninger. Disse illustrerer i hvert fall overgangen mellom illusjon, drømmer og virkelighet, noe som blir gradvis utvisket for Jessie og Mark.

Som spenningsfilm får vi ikke haugevis med jumpscares eller egentlig veldig mye skumle saker her, men mer mystikk og engasjement rundt hvordan denne lille familien skal utvikle seg.

Det føles igjen som at Flanagan utforsker noe litt nytt og på sin egen måte innen skrekkfilm, her rundt Codys sinn, drømmer og tanker som barn.

Det er interessant å se hvordan enkelte drømmesekvenser er gjenkjennelig fra egen barndom i måten barn tenker på, hvordan man prosesserer tanker og minner fra dagen over på drømmer og mareritt. Hele historien er også mye derfor ganske emosjonell og trist faktisk, og det er her engasjementet vårt overfor familien og filmen også mye ligger.

I hovedrollene står Kate Bosworth og Thomas Jane som foreldreparet. Lille Cody spilles av Jocob Tremblay, gutten som totaloverbeviste i Oscar-vinnende Room fra i fjor hvor han spilte mot Brie Larson.

Tremblay har en fantastisk tilstedeværelse og føles allerede som 10-åring som et skuespillerfunn! Så får bare tiden vise om han forstetter i bransjen, noe man virkelig får håpe.

Before I Wake kan minne om andre skrekktitler som eksempelvis Insidious-filmene grunnet familiesettingen og litt av uttrykket rundt hus og hjem, foreldre og barn, onde skapninger som dukker opp, osv.

Den minner også om mindre skrekkaktige filmer som The Babadook, hvor det usette og ikke minst hva som foregår og oppstår i et barns sinn er den tematiske linjen historien legger seg på.

Måten barnet er i fokus og handlingen spinner rundt gjør den til en særegen skildring av barns oppfattelser, bearbeiding og tolkning av livet. Visualiseringen av mye av dette er veldig pent og tidvis poetisk vakkert skildret, mye takket være en fin bruk av effekter og dataarbeid.

Before I Wake blir slik mindre en skrekkfilm, men mer som en filosofisk og tidvis nydelig beretning om et barns sinn, hvor foreldrenes kamp består i å tolke og lære denne gutten å kjenne for å komme til bunns i plagene.

Legger man logikk og slik litt til side, kan man få fine opplevelser og stemninger som akter å fortelle en konkret historie som kan være lett å like, særlig for et litt voksent publikum.

Forventer man skrekk og gru all the way er imidlertid ikke dette en film for deg. Man får imidlertid litt Tim Burton-aktig feeling her, litt som en marerittfilm laget for barn, dog med langt mer voksen tematikk selvsagt.

Til slutt sitter man igjen og synes hele historien både er vakker, søt og aldri så lite viktige i sin måte å fokusere på barn og deres mentale og følelsesmessige sider på, noe som igjen gjør en Flanagan-film litt særegen og minneverdig.