True Crime-formatet har eksplodert de siste årene, mye takket være suksesser som Netflix sin Making a Murderer, HBOs The Jinx, virkelighetsportrettet O.J.: Made in America, med flere.

I Netflix sin serie En morders sinn besøker psykolog Michelle Ward drapsdømte kriminelle i fengselet hvor de alle sitter og venter på å bli henrettet. Ward er spesielt interessert i personligheten og motivasjonen deres, hva som rett og slett er årsak(er) til at de begikk drap.

Igjennom samtaler med dem gjenskapes forbrytelsene, også illustrert med skuespillere og beskrivende rekonstruerte scener. Resultatet er ofte veldig medrivende og fascinerende! Mordere og kriminelle har da også alltid vært interessant, spennende og oppslukende, det er noe ironisk tiltrekkende ved mennesker som begår handlinger de fleste av oss (heldigvis) bare tenker på eller ikke klarer å tenke på en gang.

Det er videre egentlig sjeldent vi får se noe særlig til de virkelige morderne når ugjerningene de begår skildres, enten det er som fiksjonsgjenfortelling, eller rene dokumentarer.

I En morders sinn gjør imidlertid Ward noe såpass uvanlig som å altså intervjue virkelighetens drapsmenn, noe som i seg selv er vanskelig å få tillatelse til, for ikke å snakke om at gjerningsmennene selv går med på dette.

Kanskje har de aktuelle i denne serien et litt annet utgangspunkt da de for lengst er dømt og skal sendes i døden, for kanskje oppstår det da noe i dem som gjør at de også ønsker å snakke mer åpnet om det, de er jo ikke lenger nødvendigvis i forsvars- eller i en fornektende posisjon lenger.

Igjennom disse intervjuene og rekonstruerte scenene får vi et sjeldent og spennende innblikk i hvordan, hvorfor og hvem slike mennesker er. Interessant nok så er de jo i stor grad tilsynelatende ”helt vanlige” mennesker de også, men som Ward sier må man hele tiden tenke på hva de har gjort og hva de er i stand til i den rette settingen.

Skal en reagere på noe så må det være seriens erketypiske amerikanske ”show”-aktige preg i heftige klipp, lyd og musikkbruk, typisk også noe overflatisk i både visuell fremtoning, fremlegging av sakene, og til og med i samtalene mellom Ward og den aktuelle morderen.

Når man først legger frem slike typer intervjuer, passer det seg liksom nettopp ikke med sånne forenklende fremstillinger i en fra før av ofte kompleks sak og konkrete mennesker. Det er både farlig og feil å fremstille selv drapsmenn som overforenklede rundt deres barndom og oppvekstproblemer, kriminelle løpebane, og så videre.

Selvsagt er dette store faktorer som er avgjørende for handlingene deres, men serien hopper litt enkelt fremover, noe som kan skyldes mer den narrative stilen til serien, heller enn Ward sine faktiske samtaler med morderne som jo tross alt er klippet i og rundt.

Man bør likevel ta serien med en liten klype salt, slik sett, fordi også Ward synes å konkludere litt vel fort og ofte med ting hun ikke opplyser om at hun har grunnlag for eller ikke. Dette villeder oss litt, i verste fall feilaktig påvirker oss, og det irriterer litt.

Dette gjør ikke intervjuene særlig mindre interessante av den grunn dog. Episodene i denne første sesongen er kun på 6 korte episoder, noe som flyr av sted om du liker fascinerende innblikk i virkelige kriminelle drapsmenn, og kvinner. Og ja, det slår en flere ganger underveis hvor vanlige og tilsynelatende hyggelige disse drapsmennene og kvinnene er.

Psykolog Ward er imidlertid fullstendig klar over at en liten setning, et feil ord, eller for provoserende spørsmål kan frembringe psykopaten i dem igjen. Disse tidvis dirrende iskalde intervjuene med folk vi vet har gjort forferdelige ting, gjør derfor denne serien ganske så fascinerende i sin enkelhet og nakenhet.