Den fryktelige Kaptein Salazar og hans sjømenn gjenoppstår og søker sin hevn på den som senket dem mange år tilbake. Salazars hovedmål er nemlig Jack Sparrow da han som ung sjømann ledet Salazar i den sikre død inn i Djevelens Triangel. Jack selv må få hjelp fra flere hold for å stoppe Salazar, inkludert astronomen Carina Smyth og Henry, en ung ambisiøs sjømann.

Ja, da var den her, tidenes definitivt største og dyreste film noen gang regissert av noe nordmann. Disney’s enormt innbringende Pirates-franchise er med dette oppe i film nummer 5, og Joachim Rønning og Espen Sandberg har altså holdt roret denne gang.

Denne filmserien har på sine nå 14 år rukket å bli så grautete forvirrende og like i sine filmer at man i utgangspunktet ikke akkurat roper seg hes etter nok et kapittel.

Gledelig er det da likevel derfor at denne femtefilmen tidvis er riktig så underholdende, pen og storslagen.

Historien og handlingen er imidlertid tidvis både forvirrende, uforståelig og har enkelte ”hull” som man klør seg i hodet av. Hvordan kan et hus dras flere hundre meter uten å bli ødelagt, og hvorfor er innholdet i en safe plutselig borte uten forklaring? Filmen oser ellers så gjennomarbeidet som effektfilm at det slår en hvor utrolig tungt effektmessig etterlaget mye er gjort i denne filmen.

Det visuelle er derfor på én og samme gang filmens både styrke og svakhet. Det er tidvis nydelige og lekre visuelle eksotiske pirat- og havtablåer Sandberg og Rønning maler her.

Kanskje ikke så rart og uventet dette, deres Kon-Tiki var da også meget pen sånn sett. Det er samtidig også i den enorme mengden CGI-bruk og actionscener at kaoset både blir masete, grautete og slår seg selv i hjel i lengden.

Det norske parets regi må slik derfor sies å ikke skinne like klart igjennom som man kanskje kunne håpet på. Man etterlyser faktisk mindre actionbråk her, og heller mer unike enkeltscener som står seg ut, inkludert rolige scener, og/eller nedkutting av støy her og der.

Hvorvidt det er nordmennene som har gått amok med milliardene imellom hendene, og/eller at produsentene har ropt ’mere, mere!’ underveis vites ikke, men du vet… det heter ’less is more’ av en grunn.

Oppsummert kan man derfor si at våre norske venner akkurat har klart å holde hodet over vann, fått skuta på rett kjøl igjen, men hvor en eventuell syvende film vil slite med å holde på interessen, med mindre man gjør mer konkrete grep.

Med Priates of the Caribbean: Salazar’s Revenge kommer ikke Sandberg og Rønning heeeelt bort i fra preget av å lage nok en oppfølger, om det er aldri så mye lekkert innimellom her også.

Humoren og Sparrow selv er gjentagende og småmorsom, igjen, mens slutten nesten blir litt rørende faktisk. Javier Bardem som onde Salazar er nok da filmens skumleste og kuleste kreasjon, og som nevnt er tidvis enkeltscener storslåtte og morsomt særegne. Alt rotet, bråket og støyen imellom er derimot bare slitsomt.