Søkkrike men enslige Charlotte Hollis har bodd alene på familiestedet i Louisiana siden hennes rike far døde nærmere 40 år siden. Charlotte går som stedets heks av ei kjerring, en dame hvis hun i sin ungdom ble anklaget for å ha drept sin elsker. Hun ble aldri tiltalt for drapet, men etter årenes løp hersker det enda god grunn til å tro det var hun som gjorde det. Charlotte synes nemlig å være mer gal og rar enn noen gang før!

Filmen starter med det groteske drapet i 1927, hvor Charlottes elsker blir brutalt øksehugget ihjel av en ukjent person. Så hopper vi frem til 1964 og til familievillaen hvor Charlotte bor sammen med sin hushjelp Velma.

Den stae kjerringa er ment å skulle flytte ut av huset den nærmest tiden fordi det skal bygges en vei over eiendommen, men Charlotte nekter å flytte og får besøk av sitt søskenbarn som hun håper kan hjelpe henne med å beholde huset.

Inn trer Miriam, spilt av Olivia de Havilland, og sammen med Charlottes faste lege Dr.Drew Bayliss forsøker husets frue å gjøre alt for å beholde eiendommen. Problemet er bare at hun både ser og hører syner, rett som det er. Er det fortiden som hjemsøker henne, eller er det noen andre som kødder med psyken hennes?!

Regissør er Robert Aldrich som to år tidligere regisserte Bette Davis også i sin legendariske Whatever Happened to Baby Jane?. Davis spiller i en kanskje enda villere rolle denne gang, for karakteren Charlotte Hollis er virkelig spinn gal!

Hush, Hush, Sweet Charlotte ble nominert til hele 7 Oscars, blant annet for skuespillet og scenografi. I dag blir mye av dette alt for teatralsk og tilgjort, både i mimikk, stemmebruk og litt for enkle huskulisser.

Ikke minst føles den for så vidt alltid overspillende Bette Davis å virkelig gi jernet her, noe som for så vidt også er festlig å se i flere scener.

Davis sitt skuespill krydrer nemlig både historien og den narrative flyten, for plutselig bryter hun ut i et skrik, får sjokk eller skifter personlighet på sekundet. Det er selvsagt videre vanskelig å se for seg hvem som kunne passet bedre til denne schizofrene karakteren enn nettopp Davis.

Når dette er sagt, så er også Agnes Moorehead i rollen som hushjelpen Velma en fryd å se i sin tilgjorte og overdrevne surpromprolle, så Davis får virkelig konkurranse i denne filmen av flere sterke personligheter!

Selve mysteriet i filmen er drivende, skiftende og interessant nok. Her går mistanken til den virkelig skyldige mellom flere av hovedkarakterene, vi vet aldri helt sikkert hvem som virkelig troller her, noe som er kult!

Charlottes stadige syner og mentale utfordringer skildres tidvis blant annet av smått drømmeaktige sekvenser. Enkelte hendelser er også veldig brutale med huggende kjøttkniver som kutter av både hode, skulder, kne og tå!

Filmen får slik også et preg av være en psychothriller, og nettopp Psycho er en film man tenker litt tilbake på innimellom her.

Det er ellers interessant å i dag se på denne filmens tre hovedkarakterer, at de er kvinner, sterke og sentrale skikkelser, dog enkelte altså hysteriske nervevrak. Underholdningsnivået blir uansett dermed større, og det er som sagt morsomt å se Davis og co spille sine voldsomme karakterer som om det var på en utagerende teaterscene.

Filmen er dog litt langtrukket, tidvis tung og seig, men flere heftige avbrekk i fornøyelige scener hjelper oss virkelig med å holde ut. Regien er god, sikker og stilfull, selv i sort/hvitt, men kunne med fordel vært kuttet med en 20 minutters tid.

Liker man retrospenning hvor et karaktermysterium står i sentrum, spilt av flere av tidens store stjerner, ja så er Hush, Hush, Sweet Charlotte virkelig en godbit i så måte!