Før hun ble Wonder Woman var Diana en amasoneprinsesse, trent til å bli en sterk kriger. Oppvokst på en isolert øy hvor kun kvinner regjerer, er Diana skjermet fra den virkelige verden der ute. En dag nødlander en amerikansk pilot på stranden deres og forteller om den massive krigen som herjer uti verden. Diana reiser derfor med ham til den store trusselen, til London og en krig hvor hun skal oppdage sine fulle krefter og sanne skjebne.

Fortsettelsen på filmatiseringen av DC Comics superhelter har endelig kommet til Diana Prince, aka Wonder Woman, en karakter som allerede er blitt introdusert i Batman vs Superman: Dawn of Justice i fjor. Regissør Patty Jenkins har laget en veldig underholdende og fengende film som er et godt hakk sterkere på det aller meste egentlig, satt opp i mot nevnte Batman vs Superman og den påfølgende Suicide Squad.

Som underholdningsfilm av typen gigantisk blockbuster treffer filmen nemlig på helt avgjørende elementer som engasjement, humor og sjarm. Dianas søtt naive inntog i sivilisasjonen når hun kommer til London er eksempelvis både latterlig morsom og herlig der hun stadig påpeker oss moderne menneskers mange merkelige sider.

Her hagler godbitene rundt kjønnsforskjeller og folks meningsløse bruk av ting som håndklokke for å styre liv og hverdag, trange kjoler man ikke klarer å slåss i, eller hvorfor bare mannfolk får bestemme lover, regler og krigstaktikk.

Slik funker filmen også ypperlig som morsom komedie, samt påpeker ting vi alle vet, men egentlig bare har innfunnet oss med. Igjennom Dianas blikk og kommentarer viser hun oss hvor patetisk vi mennesker handler og oppfører oss. Selv godtar hun absolutt ikke å bli herset med, og tar heller saken i egne hender. Trenger jeg si mer?!

Det kan være fristende å holde seg for god til å kommentere at regissøren er en kvinne, for det burde være unødvendig, men etter å ha sett Jenkins sin film føles det nesten umulig å ikke kommentere et par ting likevel. Det er blant annet unektelig noe morsomt over at Jenkins får til det sine mannlige kolleger veldig ofte har slitt med, som å få inn sjarm, humor og en gnist i sine superheltportretter.

Filmen er med dette en feministisk seier over en bransje hvis gamle gubber alt for lenge har styrt skuta. La oss håpe disse lærer av denne filmens suksess, og ikke faller tilbake i den gråe triste sjargongen sin i ettertid. Det er vanskelig å være alt for optimistisk dessverre, men man får si det med Wonder Woman; på vegne av alt godt her i verden, så får man håpe på det beste.

Musikken av Rupert Gregson-Williams er både rå, brautende og rått fengende og makter faktisk å bli husket når man går ut av kinosalen, en liten prestasjon i seg selv. Det visuelle byr selvsagt på mange godbiter, ikke minst i et sluttslag som virkelig river i kroppen på en herlig måte.

Det er ikke like knirkefri i det visuelle hele veien dog, for særlig i førstedelen synes det at mye bluescreen og dataeffekter er brukt på amasonenes treningsleir og krigføring. Sluttscenen byr også på en klassisk skurk mot helt-konfrontasjon som ikke akkurat overrasker med sitt tilhørende øredøvende drønnende bråk av en energiutladning.

Scenen blir likevel deilig heftig fordi Jenkins tålmodig nok holder tilbake actionbråket til slutten, noe visse andre regissører har pøst på med allerede fra start av. Smart!

Selv om også Wonder Woman er veldig enkel både i moral, historielinjer og egentlig masse annet, blir ikke dette overveldende negativt på samme måte som i andre liknende filmer.

Gal Gadot i hovedrollen er dessuten herlig sjarmerende der hun gestalter et hjerte og en kjerne av sunnhet som er umulig å mislike! Andre kjente motspillere er Chris Pine, Connie Nielsen, Robin Wright, David Thewlis og norske Lisa Loven Kongsli.

I Patty Jenkins film er ikke krig kult, men en jævelskap vi mennesker har skyld i, noe ukritiske og overflatiske actionelskere dessuten sikkert bare har godt av å få slengt mot seg. Wonder Woman er også emosjonell nok til å vekke noe i oss og er ellers så sjarmerende og herlig på en måte at filmen gløder.

Slik blir Wonder Woman også en mer tidsriktig kul film på vegne av dagens generasjon som forhåpentligvis begynner å bli kraftig lei det samme likegyldige actionmølet om og om igjen. Justice League er allerede i postproduksjon og kommer til høsten med Zack Snyder tilbake i registolen. La oss håpe han som medprodusent på Wonder Woman har plukket med seg noen tips på veien mens han jobbet med Jenkins.