Lucy Harbin har vært på psykiatrisk institusjon i 20 år etter å ha økset ned sin mann og elskerinne. Hennes datter Carol ble vitne til den forferdelige handlingen, og når Lucy igjen er ute i samfunnet forsøker de to å finne tilbake til hverandre. Men Lucy sliter fremdeles med tilbakevendende minner og psykoser, og plutselig begynner også hoder å rulle igjen!

Er det Lucy som svinger øksa igjen, eller er det noen som prøver å gjøre henne enda mer gal?! Svaret får man i slutten av denne grøsserthrilleren hvor divastjerne Joan Crawford spiller den ustabile Lucy Harbin.

Filmen kom i 1964 og dermed i kjølvannet av filmer som Hitchcocks banebrytende Psycho, hvis visuell formidling av vold og drap nærmest var uhørt vulgært på denne tiden.

Strait-Jacket er også brutal i så måte, ja kanskje til og med enda verre der flere hoder kappes av og triller mot oss på skjermen. Nå er da historien også basert på romanen med samme navn av forfatter Robert Block, mannen som også skrev nettopp Psycho.

Denne filmen fortsatte også ”serien” av filmer med spinn galne kjerringer i sentrum. Joan Crawford spilte som kjent mot sin erkerival Bette Davis i Whatever Happened to Baby Jane i 1962, en brudulje av en innspillingsprosess som i seg selv er et studium verdig. (HBOs glimrende serie Feud tar for seg nettopp denne feiden mellom Crawford og Davis). 

Året etter skulle de to "turtelduene" egentlig også gjøre Hush, hush, Sweet Charlotte sammen, men Crawford mistet rollen etter eget opprør under innspillingen. Karakteren til Davis var i denne filmen også en riv ruskende gal dame, hvis hissig temperament, mental ustabilitet og påfølgende handlinger må sies å falle under karakteriseringen ’hagsploitation’som disse filmene fikk kallenavnet.

I Strait-Jacket er det altså tilsynelatende Crawford som er den onde heksa, og rollevalget til Crawford og Davis på denne tiden sier mye om hva type karakterer de gikk med på for å dra karrieren videre.

Handlingen er egentlig ganske så tragisk, for forholdet mellom mor og datter er både betent og spekket med følelser. Mens datter Carol (Diane Baker) forsøker å oppmuntre moren til å være sosial og ta tilbake livet igjen, sliter altså Lucy med til stadig tilbakevendende mareritt og syner fra 20 år tilbake.

Crawfords skuespill er både godt og solid, dette i en rolle som både passer henne godt og faktisk krever Crawfords kvaliteter for å løfte den egentlig enkle karakteren som mange andre sikkert bare hadde gjort til et latterlig hysterisk kvinnemenneske.

Strait-Jacket er en veldig enkel og "billig" film, ikke noe store saker dette her, men fornøyelig i den grad filmen også sees i sammenheng med tiden den kom, samt i sin lett fengende psychohandling.