De to franske kunstlegendene Émile Zola og Paul Cézanne hadde et over 40 års vennskap bak seg, inkludert rivalisering og gjensidig beundring seg imellom. 

Forfatter Zola spilles av Guillaume Canet, mens maler Cezanne portretteres av Guillaume Gallienne. Begge har et særpreg det er lett å like, samt at forskjellene på dem også kommer godt frem. Regien til Danièle Thompson er på én og samme gang vakker, oppstykket, rik på varierende scener og blir aldri egentlig stillestående eller langdryg rent teknisk.

Ironisk er det derfor at filmen likevel føles mye av dette, altså treig, drøy og tam. Mye av problemet ligger i et portrett som egentlig ikke holder seg til en narrativ historie som fenger særlig, men mer tar bruddstykker fra livene deres og settes sammen, for så vidt på en ganske klassisk portrettfortellende måte.

Historien om Zola og Cezanne er da kanskje mer interessant som skildring av et miljø og en tid hvor kulturelle og samfunnsmessige strømninger formidles ved at Zola og Cezanne nærmest skiftet posisjoner i løpet av livet rundt det å være kjent, beundret og det å ha oppnådd suksess.

Visuelt ser filmen smellvakker ut, med locations og bilder så malerisk vakre at de selvsagt er som bevegelige malerier i seg selv. Landskapene blir ironisk nok ofte langt mer fascinerende enn karakterene, for en uendelig lang rekke med dialogscener klarer aldri å vekke mer engasjement enn at man bare ser, observerer og tar til etterretning hva som skjer.

Manus er tungt, føles for gammeldags og tidvis teatralsk levert, og man blir rett og slett lite revet med i dette ellers så emosjonelle og egentlig veldig vakkert rikholdige forholdet de to kunstlegendene imellom.

Det er alltid kult å se slike filmer som menneskeliggjør selv store legender, men hvor den emosjonelle klangbunnen og vårt engasjement ikke vekkes i så stor grad som historien skulle tilsi om disse to tross alt kunstneriske sjelfulle karerene.

Fokuset føles i for stor grad rettet mot de mindre interessante sidene ved dem, som små detaljer og irrelevante feider, mens særlig kunsten deres heller ikke vies så alt for stor plass. Til slutt føles Cézanne og Zola derfor mer som et langt tørt gjesp av et portrett for spesielt interesserte.