En av tidenes største stemmer hadde et liv som langt i fra lot henne være seg selv. Bygget opp av tidligere uviste klipp og opptak, følges Whitneys livshistorie med kommenterende innsikt fra noen av dem som kjente henne best.

Regissør Nick Broomfield har brukt særlig mye av materialet tatt opp bak kulissene på Whitneys turne fra 1999 og fra 80- og 90-tallet som grunnlag for filmen. Her er mange klassiske dokuportrettgrep, som opptak som taler for seg selv, mens uttalelser fra familie, bransjefolk, livvakter og andre rammer inn bilder og klipp.

Dokumentarens beste styrke er dens fokus på Whitneys nedgang, personlige kamper og enorme utfordringer som menneske. Alt ifra hennes kvaler med familien og dens tro, forventninger og vanskelige forhold til foreldrene, til den årelange omgangen med narkotikamisbruk, turbulente forhold til Bobby Brown, og så videre.

Filmen blir slik beundringsverdig ærlig, dyster og ikke minst forferdelig tragisk. Det kommer også veldig godt frem hvordan hun helt fra starten av ble frontet som en artist for det hvite publikum, mens hennes egne fargede og sin miljøopprinnelse ble dysset ned når bransjen på 80-tallet formet henne som den første fargede popprinsessen.

Dette er en side vi her hjemme kanskje ikke har tenkt så mye over, og som vi i lys av Houston som det tidlige fargede kvinnelige ikonet og artisten hun var, er et tankekors å ta til etterretning.

Slik står Whitney for alltid som eksempel på en artist og person som betalte svært dyrt for både det ene og det andre, og på det verste et skrekkeksempel på en artist hvis ingen aktet å si ifra om og hjelpe, før det var så alt for sent. En av hennes tidligere livvakter forsøkte da også å varsle om at hun trengte hjelp, men ble møtt med døve ører.

På den annen side blir Whitney: Can I be me også en litt mangelfull dokumentar. Det savnes særlig mer av musikken hennes, og noe så banalt som stemmen hennes. Da mye av opptakene altså er av halvdårlig vhs-kvalitet, blir også lyd- og bildekvalitet nemlig deretter.

I all sin fokus på å dokumentere hennes nedgang som artist, mister regissør Broomfield noe av særegenheten ved henne som stemme og artist, noe som garantert vil oppleves utifredsstillende for særlig større fans.

I lengden blir derfor filmen litt i overkant dystert anlagt og også naturlig nok litt ensformig gjentagende. Det savnes en forlengelse rundt henne som sanger, stjerne og ikon. Ikke nødvendigvis noe overpolert glossy portrett selvsagt, men eksempelvis uttalelser fra andre artister, gjerne samtidige, hadde virkelig gjort susen oppi alt det sanne dystre.

Det er ikke tvil om at Houston er et bilde på mye av det tragiske ved bransjemiljøet, interne drakamper, det å stå i klinsj mellom familie, tro og forventninger, samt det å miste seg selv oppi det hele. En bitter og tragisk sannhet av lærdommer rundt ”produktet” Whitney Houston å ta innover seg. Filmens overdøvende store fokus på nedgangen, overskygger til slutt litt av hennes talent og også positive artistiske ettermæle, så… litt bitterironisk det der, av en tross alt sannhetssøkende dokumentar.