På samme tidspunkt får fem veldig forskjellige taxisjåfører på fem ulike steder i verden én eller flere passasjerer som hver bærer på sin unike skjebne. Og noe mer/annet er det vanskelig å si at den handler om.

Til tross for en ørlite grann slapp begynnelse, er dette utsøkt filmkunst.

Dette er den andre filmen jeg noen gang har sett av Jim Jarmusch, og visste ikke helt hva jeg skulle forvente, ettersom mitt første møte fant sted med blanda følelser. Men jeg hadde ingenting å frykte. Til tross for en bittelitt svak start med en overspillende Winona Ryder som guttejente, er dette en vakker, underfundig film som nesten mer er ei samling kortfilmer om ett og samme tema. De forskjellige snuttene har nemlig så godt som ikke noe til felles med unntak av settinga - samtidig som de har veldig mye til felles. Alle sier noe om mennesker, og viser oss hvor merkelige og nydelige vesener vi egentlig er, alle forskjellene oss imellom tatt i betraktning.

Det er vanskelig å si hvilken av de fem fortellingene jeg likte best, fordi de når alt kommer til alt egentlig ikke kan sammenlignes. Roberto Benigni som ekstremt pervers nutcase med solbriller i mørket og en prest i baksetet fikk meg til å bli støl i kjevene av latter, mens den siste historia, plassert i helvete på jord, Helsinki, ei pisskald vinternatt og med døddrukne, middelaldrende tapere, kanskje var den som satte flest tanker i gang. På samme måte sjarmerte en tysker og en gangster med like luer i New York meg rett i hjertet.

Dette er en film som er tankevekkende, rørende, absurd morsom og søt på ei og samme tid. Ved få, nesten usynlige, men ekstremt effektive grep, gir den oss et sjeldent innblikk i liv til mennesker vi kanskje ellers aldri ville ha prata med. Og ikke minst viser den oss hvor lunefull neste sving egentlig er.