To ti år gamle kamerater finner en forlatt politibil ute i ødemarka. De bestemmer seg for å prøvekjøre bilen og ender opp med å ta en langtur som blir litt av en fargerik opplevelse. Når byens sheriff dukker opp og finner bilen sin borte, vikles etter hvert guttene inn i enda større problemer.

Regissør John Watts står bak denne lille, pene og småmorsomme thrilleren. Vårt møte med unge Travis og Harrison blir en blandet opplevelse, for guttene er både søtt typisk guttete, rampete, frekke i kjeften og samtidig også spilt og skildret såpass troverdig at man tidvis kjenner seg selv igjen oppi det hele.

Det er i det hele tatt noe realistisk og rett frem-aktig over Cop Car som man lett kan like. Tempoet er sakte, fortellingen enkel og slow burning. Historien hopper i starten litt i tid, veksler mellom guttene og den frustrerte sheriffen, spilt av ringrev Kevin Bacon.

Cop Car kan egentlig minne litt om en film og serie som eksempelvis Fargo, hvis dagligdagse situasjoner blir møtt med uventede utfall, overraskelser og selvsagt at ting aldri går som man planlegger. Før du jubler høylytt over denne sammenlikningen dog, må det sies at Watts sin film mangler litt til å heve den opp til et herlig Fargo-nivå.

De småmorsomme twistene kommer jevnlig underveis, joda, men summen av de har vi sett bedre og mer smart før, og er man mer vandt med å ha sett slik, ja så blir dette litt flatt og småkjedelig rett og slett.

På den annen side er det svært lett å like måten ting blir fremstilt her, det er noe herlig realistisk, nakent og ekte over blant annet hvordan disse to guttungene leker på, er og oppfører seg, som gir filmen dette grunnleggende herlige og stødige.

Det er også litt skremmende hvor lett man kan rote seg oppi ting man ikke har noe med å gjøre, særlig om man er liten og uskyldig. Det er derfor lett å bli revet med når de to guttene etter hvert veiver med både svære våpen, gir gass bak politirattet, eller havner i en skikkelig klemme.

Noe av problemet med Cop Car er likevel at vi ikke får så forferdelig empati med noen av karakterene egentlig. Ingen av dem er særlig sjarmerende, ei heller synes vi så synd på dem som det kanskje er tiltenkt.

Filmen virker ellers litt retnings- og meningsløs, og summen blir at den ikke føles så egen, smart eller egentlig så forferdelig gripende og underholdende. Litt som om en regissør prøver å skille seg ut, men verken tar i nok eller klarer å gjøre ting man har sett før på en bedre og mer interessant måte.

Ikke la dette skremme deg fra å se den dog, for Cop Car har innslag av små fine skildringer som er både lattermilde, smått gjenkjennelige og tar deg med inn i en historie som egentlig tross alt er litt skremmende, enten man er ung eller gammel.