En liten familie av mann, kone og sønn har søkt tilflukt i et stort hus på flukt fra en dødelig pandemi. Her har de skapt sine egne rutiner, sikkerhet og en følelse av trygghet. En dag banker det imidlertid plutselig en desperat fremmed på døren…

Regissør Trey Edward Shults har bare en langfilm på CVen, men makter med denne mørke thrilleren å skape både uhyggelige stemninger og ekle forventninger. Bare så synd da at det ofte blir med forventningene, kun avbrutt et par steder av noen virkelig vemmelige frysninger på ryggen.

Det er i alle elementene av bilder, lyd, musikk, kamerakjøringer og et svært mørkt bildefilter at Shults regi føles best. Han har virkelig kontroll på de tekniske virkemidlene her, og skuespillet av blant andre Joel Edgerton og co er også veldig bra.

Den svakt gnagende uhyggen som særlig i filmens første halvdel bygges opp, er på sitt beste ubehagelig og paranoiapreget så man sitter og holder litt pusten.

Noe annet som dessverre er skremmende med It Comes at Night er den villedende og nærmest totalt feilslåtte markedsføringen av filmen som ’årets skumleste film’, i stor grad basert på en creepy trailer som varsler noe som egentlig aldri kommer i selve filmen.

Dette er en tragisk side ved dagens filmpromotering og misbruk av både traileren som format og publikums forventninger. Det vil slik garantert slå kraftig tilbake på filmens ettermæle dette, og det er synd, for filmen er i aller høyeste grad god og stødig, bare ikke noe skrekkfilm og så skummel som man får inntrykket av på forhånd.

Likevel bør ikke filmen I seg selv straffes for feilslått promotering, og med dette i mente kan man dog alltids få seg en uggen opplevelse av dette heller mer postapokalyptisk sørgelig tragiske familiedramaet det tross alt heller er.

Et par logiske brister blir aldri forklart, som hvorfor folkene brenner sine døde om natten, slik at gud og hver mann kan få øye på dem når di tross alt er livredde for å bli sett.

Det ligger mye mellom linjene her dog som kan frembringe lettere noia og angst, som betydningen av den noe diffuse tittelen, hva er drømmer og mareritt, hva er virkelig, og hva skaper vi mennesker selv oppi hodene våre i gitte vanskelige situasjoner?

Hva som altså kommer om natten kan tolkes på flere måter, men at dette er (nok) en film om hvor fæle vi mennesker er, ja det er nærmest å underdrive i denne sammenheng. Noiaen, angsten og hjerneleken hos disse folkene er godt skildret, spilt og reflektert rundt. Ironisk nok blir likevel ikke effekten all verdens.

Dette skyldes nok i stor grad hva vi er så alt for vandt med å se på film og tv frem til nå. It Comes at Night minner eksempelvis mye på en episode av The Walking Dead, eller andre liknende dystre menneskedramaer hvis overlevelsesinstinkt, rasjonelle og urasjonelle handlinger skaper essensen av handlingen.

Det er lett å bli både skuffet og smått irritert over en film som gir inntrykk av å være en mer skrekkaktig spenningsfilm. På den annen side er It Comes at Night utvilsomt likevel ganske betegnende for mange av de siste årenes nye type ”skrekk” i det underfortalte, dystopisk illevarslende rundt oss menneskers væremåter, oppførsel, forventninger og liknende.

De siste 15-20 årenes overdrevne skremme- og voldsskrekkfilmer er stadig sjeldnere å se, så skrekkfilmens utvikling står i det minste ikke stille. Møter man derfor It Comes at Night med et åpent og bredt sinn, ja så kan man få en uggen opplevelse.