Liliane var tidligere kjent under artistnavnet Laura, en sangstjerne hvis høydepunkt i karrieren var å komme på andreplass i Eurovision Song Contest i 1974, bak ABBA. I dag er hun glemt og alle tegn på fremgang er borte, helt til hun en dag blir kjent med den unge bokseren Jean som overtaler henne til å gjøre comeback.

Regissør Bavo Defurne er bare 46 år gammel men har med Souvenir laget en film som en 80-åring, på godt og vondt. Her er fortellerteknikk, tematikk og filmatisk stil ikke akkurat i kontakt med 2017, for å si det mildt. Nei, da er det heller andre kvaliteter filmen isteden oppviser, som nostalgisk varme og karaktersjarm.

Det er Frankrikes stjernesvar på skuespillerpoteten Meryl Streep, Isabelle Huppert, som spiller Liliane. Etter hennes fantastiske Oscar-nominerte innsats i fjorårets Elle, er det også i Souvenir en fryd å se henne i hovedrollen.

I likhet med sin amerikanske overgudinne, klarer nemlig også Huppert nærmest alltid å gripe an og stjele showet med selv enkle og flatt skrevne karakterer. Hennes i utgangspunkt iskalde og avmålte skuespill gir imidlertid maks effekt når hun først trekker på smilebåndene eller mykner opp på andre måter.

Huppert synger selv i filmen, noe som er kult, selv om stemmen ikke akkurat er noe Celine Dionsk over. Og over til handlingen, nemlig at Liliane altså er en tidligere Eurovision-toer som ikke har sunget på 30 år, mye grunnet at hennes tidligere manager og mann dumpet henne til fordel for en yngre kvinne.

Det er mange klassiske elementer i handlingen her, som når den eldre Liliane faller for den purunge Jean, utvikler et vennskap og forhold, samt at han med sitt ungdommelige pågangsmot blåser liv i hverdagen hennes.Det er videre Jeans unge og optimistiske selvtillit som møter Lilianes mer voksne realistiske negative tankegang, noe som byr på flere fine scener hvor det kan være lett å kjenne seg igjen, ung som eldre.

Det er Hupperts tilstedeværelse, sammen med også Kévin Azais sin herlige sjarm, som skaper fine toner og scener. De tematiske og emosjonelle tilnærmingene til sider som privatliv, følelser, det såre og bitre ved livets mange sider, er tidvis også flott skildret med små og enkle grep.

Rent musikalsk, og som nevnt filmatisk, er Souvenir tynget av en så gammeldags stil at man nesten må humre litt av alt det tunge, lite oppdaterte og typiske ’franske’ over hele filmen. Her er typisk overdrevet og melodramatiske franske utbrudd, dialoger som ikke føles realistiske, samt en slags motvilje til å ville være mer universell.

Det er videre unektelig også noe sjarmerende over dette gammelgubbete som er lett å like, i det minste som en motvekt til mye av dagens mer moderne hysteriske filmuttrykk. Noe filmatisk sprek eller smart oppdatert er Souvenir derfor langt i fra, noe som dessverre også gjør filmen mer uinteressant enn den hadde trengt å være anno 2017.

Noe av problemet blir derfor også at det ikke er troverdig alt man ser, selv om man aldri så mye ønsker å henfalle til de tidvis sjarmerende retroaspektene ved filmen. Lar man derimot troverdigheten ligge, tar seg et glass en fredagskveld, ja så kan man enklere kose seg med filmens mer varme og mellommenneskelige toner.

Souvenir blir til slutt også selvsagt en stemme for dem som alltid kommer i skyggen av andre. La derfor ikke filmen gå den virkelige 2-plassen fra 1974 helt i næringen, nemlig italienske Gigliola Cinquetti som kom bak ABBA med sangen ’Si’.

Hun, og Liliane, blir slik bilder på alle de man glemmer. Som å si det med nettopp ABBA så vet vi jo at ’the winner takes it all’, noe som også lett kunne vært dette karakterportrettets bittersøte (under)tittel.