De to tidsreisende agentene Valerian og Laureline får i oppdrag å undersøke mystiske hendelser i et galaktisk imperium bestående av uttallige planeter, skapninger og konstellasjoner.

Luc Bessons filmatisering av disse to unge agentene er basert på det franske tegneserieuniverset med samme navn. Dane DeHaan (A Cure for Wellness) og stjerneskuddet Cara Delevingne (Suicide Squad) står i spissen for en redningsaksjon som omfatter enorme krefter, fiender, allierte og mystiske skapninger.

Valerian and the City of a Thousand Planets er som en blanding av Avatar, Star Wars og Guardians of the Galaxy, kanskje bare mer for barn og ungdom. Noe av grunnen til denne følelsen er at særlig manus er enkelt, tidvis dårlig, men ikke minst at humoren føles både enkel og usofistikert usmart.

Rent visuelt, samt med musikk av den franske prisvinnende komponisten Alexandre Desplat, blir bilder og lyd i det store og hele veldig voldsomt og smått hysterisk i en rotete fargeeksplosjon som bare tidvis er direkte pen og oppslukende.

De visuelle effektene er særlig i åpningsdelen svært øyepen og behagelig, men blir utover i filmen ofte et sammensurium av inntrykk som altså mer blir glorete enn måpende vakre.

Sammenlikningen med bedre og mer stilpene sci-fi franchiser er uunngåelig, for både nevnte Avatar og Star Wars går igjen, spesielt i utformingen av romvesener og karakterer, planeter og byer, klær og design, og variasjoner her innad.

Enkelte kreasjoner og morsomme skapninger er herlige, ja faktisk noen også direkte morsomme, andre lett forglemmelige. En lang rekke av sidekarakterer er heller mer uinteressante og varierende fengende, mens hovedhistorien egentlig heller ikke forsvarer den litt slitsomt lange spilletiden på 2 timer og 14 minutt.

Valerian… føles i det hele tatt både for lang, alt for rotete og har problemer med å fokusere på mer smakfulle og stilige enkeltscener og ting. Isteden pøser Besson på med en audiovisuell overdose som nok vil glede den yngre del av publikum langt mer enn dem som vil ha mer oppslukende plot og karakterer.

DeHaan og Delevingne klarer seg greit i hovedrollene, men de har verken sjarmen eller kjemien til å få frem følelsene i en ellers så eldgammel fremstilling av et streit kranglende par. Der hun er småsur, snerpete og ’hard to get’, er han en mer underdanig, tøffelheltaktig og giftesyk kar. Slikt fenger ikke voldsomt i 2017 altså.

Valerian… blir slik et passe underholdende sci-fi sirkus hvor visuelle godbiter glitrer til innimellom, som alltid med Luc Besson. Dette gjør opplevelsen greit fengende og morsom nok. Filmen når likevel aldri opp til de høykvalitets sci-fiene den forsøker å menge seg med, ei heller orker man å investere særlig i karakterene, noe som kanskje er filmens mest skuffende side.