I en tid hvor selv Netflix har begynt å brutalt måtte sable ned flere av sine gode serier grunnet det tøffe markedet, var det mange som ble glade når deres egen produksjon i Unbreakable Kimmy Schmidt fikk fortsette med en tredje sesong. Gledelig nok er også sesong 4 nå på vei, noe som nok reflekterer både denne Emmy-nominerte seriens kvaliteter og ikke minst styrke som særegen, sjarmerende og rett og slett morsom!

Kimmy Schmidt er, for de uvitende, ei dame på nærmere 30 år som ble reddet fra en bunkers hvor hun var blitt holdt fanget de siste 15 årene.

Selv om dette høres dramatisk og fælt ut, er denne bunkerstilværelsen noe vi tidvis hopper tilbake til på en morsom måte, og ikke noe Joseph Fritzl-aktig eller Natascha Kampusch-greie må vite, så slapp av! Kimmy har i de to første sesongene forsøkt å vende tilbake til samfunnet, en tid og tilværelse som har forandret seg mye siden hun sist så dagens lys der.

Det er nok av gravalvorlige serier på markedet, og de gode og gjerne litt hjernedøde komiseriene har det litt med å glimre med sitt fravær i perioder.

Unbreakable Kimmy Schmidt både våger og tør å være litt ”gammeldags”, mye selvsagt fordi hun altså har vært borte fra samfunnet di siste 15 årene, og dette er også noe som reflekteres igjennom henne i serien.

Kjernesunne Kimmy!

Kimmy er nemlig eksempelvis ikke like komfortabel med internett, mobilbruk, øvrig teknologi og haugevis med popkulturelle fenomener. (Kardashians, hvem er det?! Er ikke Sesam Stasjon barne-tv lenger?!)

Her oppstår derfor mye av seriens humor, sjarme og en god dose nostalgi som på mange måter spytter på noe av dagens samfunn og dets mange usjarmerende og ofte teknologiske sider, fenomener og tilværelse. Kimmy søker kjernesunne verdier som det å være snill og grei, hvordan hjelpe andre best mulig, og så videre.

Ellie Kemper i den (bokstavlig talt) fargesprakende tittelrollen er som skapt for denne rollen, og ansiktsuttrykkene hennes sier tidvis mer enn tusen manusord! Hennes forsøk på å være moderne og ’in’ er også herlig teite, og det er videre ikke vanskelig å sette seg inn i karakteren og hennes mange utfordringer.

Kimmys venn og samboer i Titus er mye stikk motsatt. Han er en flamboyant homse som i mange andre sammenhenger ville blitt som en eneste stor homseklisjé i en tv-serie som dette, men med manus, setting og ikke minst fabelaktig skuespill er Tituss Burgess i rollen som Titus til å spise opp! Fabelaktig god sangstemme har han også, noe vi jo får høre rett som det er.

Titus og Kimmy er begge i front

I denne tredje sesongen får han også hakket mer oppmerksomhet enn i di to forrige sesongene. Titus og Kimmy er som likeverdige hovedpersoner nå, og dette kan i mengden og lengden gå litt på bekostning av Kimmy som ikke føles like mye midtpunktet som hun tidligere har vært. Sesongen varierer slik i både fokus, tematikk og i mengde skildring av de konkrete karakterene, men dette er da også noe som typisk skjer nærmest i alle (komi)serier.

Handlingen for øvrig svinger stort, fra de ulike karakterenes mange egotripper og selvrealiseringsplaner i hverdagen, via svært uventede hendelser, til de morsomme og popkulturelle innslagene i manus og tematikk. Kimmy selv ser også mer fremover i livet enn noen gang.

Hun starter på college og vil forsøke skape seg en fremtid. Når hun plutselig kommer over sin livshistorie som bunkersdame på internett, får hun imidlertid en hard påminnelse om at hun lever i en tid hvor privatliv og annet i dag nærmest er allemannseie. Kimmy akter likevel, etter et hardt slag i trynet, å ta tilbake livet sitt!

De ulike bikarakterene er fremdeles også nærmest like herlige som Titus og Kimmy. Særlig Jacqueline White er kanskje seriens morsomste og mest ironiske karakter der hun med sine mange overflatiske luksusproblemer ”sliter” seg igjennom hverdagen, godt hjulpet av andre mer eller mindre rare og snodige folk. Jane Krakowski som Jacqueline er også jammen meg til å spise opp og rollen passer henne liksom perfekt!

Herlig bekymringsløs eskapisme!

Serieskaper Tina Fey er en ringrev i bransjen, både som skuespiller og skribent, og opptrer også i gjesterolle som Kimmys ustabile alkoholiserte psykiater. Sammen med Robert Carlock, som begge laget 30 Rock, har de skapt en karakter som er vanskelig å mislike, selv om Kimmy også til tider kan være litt irriterende naiv og glisende. Det tar aldri lang tid før hennes uimotståelige stå på vilje likevel sjarmerer oss igjen!

Noe av grunnen til seriens suksess og velfungerende helhet er nok at den appellerer til et litt voksent publikum som har et varierende og flersidig forhold til dagens hypermoderne samfunn, noe serien altså harselerer mye med.

Selv om Titus streber etter det store gjennombruddet, vil ha rikdom, glitter og glamour, nei så har han det likevel ikke, og slik representerer han selve ’drømmeren’ i oss alle.

Kimmy på sin side er den hjertegode, sunne og elementært naivt enkle dama som alle egentlig bare må elske, mye fordi hun ikke sikter mot overflatiske stjerner, penger og rikdom, men verdsetter det enkle og gode i mennesker rundt seg. Etter å ha sett en, eller fem, episoder om den urokkelige Kimmy Schmidt blir man bare glad, positiv og lett til sinns. Ikke alle serier tilbyr en slik herlig bekymringsløs eskapisme! Går det egentlig an å mislike en slik serie?