| Logo
Anmeldelse av The Trip to Spain - Film (2017)
Film: The Trip to Spain (2017)
Aldersgrense: Alle
Kategori: Drama
Land: Storbritannia
Regi: Michael Winterbottom
Spilletid: 115 min
Datoer:
| 2017-08-11 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating: 4.2 av 6

Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (16 kritikker)



Anmeldelsen:

Festlige gubber på tur kan bli både fornøyelig og masete

Publisert: [ 10. August 2017 ]
Skrevet av: Tore Andre Øyås

Terningkast:


Ingress:

Rob Brydon og Steve Coogan er tilbake på veien, to britiske skuespillere og kjendiser som denne gang kjører igjennom Spania for å oppleve landets kulinariske retter, kultur og gleder.

Anmeldelse:

De to moroklumpene er noen rever på kjendisparodier og underholder oss mye med å leke David Bowie, Roger Moore, Mick Jagger, samt diskuterer opp og ned i mente både mat, kultur og livets mange forunderlige sider.

Regissør Michael Winterbottom gjorde også det samme med The Trip to Italy (2014) og serien The Trip, begge med samme hovedpersoner. Filmen er en slags merkelig blanding av et dokumentaraktig drama og impulskomedie som det veldig gjerne ikke trenger være manus bak, for alt undertegnede vet.

Kanskje mye grunnet dette siste er det tidvis en fryd å overvære noe så enkelt som et måltid, mens to middelaldrende gubber sitter og lirer av seg parodier, små gullkorn eller rett og slett bare tull og svadatøys.

På det beste er derfor The Trip to Spain en deilig reise bort fra hverdagens mas og kjas, på sitt verste gjentagende, masete og uinteressant gubbefjolling som sliter i lengden.

Winterbottom har nemlig tydeligvis hatt problemer med å kutte sine darlings, latt Coogan og Brydon bare rable i vei, akkurat litt for lenge i mange scener. Rent filmteknisk er filmen også svært dårlig lydlagt med hard, vond og lite myk lyd som mest likner på en dårlig produsert tv-dokumentar. Kanskje bevisst, men mest irriterende og merkelig faktisk.

The Trip to Spain er derfor en blandet opplevelse hvor man underveis må spørre seg om man hadde orket høre på to kjerringer, høye på seg selv og sin humor, jabbe over måltider om tykt og tynt på samme måte?

Ikke vet jeg, men i det minste er de to karene selvironiske på egne vegne og rundt sin egen bransje, med en slutt som er herlig overraskende, noe som redder disse herrene mange ganger fra å bli kjedelige og for uinteressante i lengden.

Forresten en film for de over 40 dette, og dessuten ikke noe kinofilm, mer noe far ramler over på tven en fredagskveld og småhumrer over, med ei øl eller et vinglass i handa.